Sammendrag: Statsborgerskap
Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.
UDI avslo søknaden fordi klageren ikke hadde fremlagt irakisk pass, jf. vilkåret om klarlagt identitet i statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a.
UNE kom også til at klageren måtte legge frem irakisk pass. Klageren hadde fremlagt kopi av irakisk identitetskort. Irakiske pass og andre identitetsdokumenter har imidlertid ikke tilstrekkelig notoritet etter hovedregelen i statsborgerforskriften § 1-1. Klageren kommer fra et land som ikke utsteder dokumenter med tilstrekkelig notoritet. I slike tilfeller kan identiteten anses klarlagt dersom klageren fremlegger opplysninger som sannsynliggjør den rette identiteten. Dette fremgår av statsborgerforksriften § 1-2. Det gjelder her et krav om alminnelig sannsynlighetsovervekt.
Selv om pass fra enkelte land har lav notoritet, er det opp til norske myndigheter å vurdere om det er nødvendig å fremlegge pass for å anse identiteten som klarlagt. Dette fremgår av Barne-, likestillings-og inkluderingsdepartementets rundskriv Q 40/2013B.
UNE mente det var nødvendig at klageren fremla pass. Klageren hadde noen anførsler om at irakisk politi hadde oppsøkt et familiemedlem i Irak, og han navnga en person han mente sto bak. UNE viste her til at UDI sitt vedtak i asylsaken hadde stilt spørsmål om troverdigheten av opplysninger klageren hadde gitt knyttet til denne personen. UDI avslo derfor søknaden om asyl og ga ham oppholdstillatelse på humanitært grunnlag. UNE kunne ikke se at de nye opplysningene tilsa at klageren ikke kunne ta kontakt med irakisk ambassade for å søke om pass.
UNE viste videre blant annet til at klageren ikke hadde gitt opplysninger om at han hadde forsøkt å kontakte irakisk ambassaden. Etter UNEs kunnskap, kunne irakiske borgere søke om pass ved ambassaden i Stockholm, og ved slik søknad kreves id-kort og statsborgerbevis. Klageren hadde kun kopi av sitt id-kort. Dersom dette ikke skulle godtas av irakiske myndigheter ved søknad om pass, pekte UNE på muligheten for å søke om nytt id-kort ved ambassaden i Oslo. Eventuelt kunne han gi en person i Irak fullmakt til å søke om id-kort for seg lokalt i Irak. Klageren kunne søke om statsborgerbevis ved ambassaden i Oslo ved å legge frem id-kort og fødselsattest. UNE la til grunn at klageren kunne få tilgang til fødselsattesten.
UNE så videre blant annet hen til at klageren tidligere hadde vært innlagt i psykisk helsevern, men bemerket at det ikke forelå noen helseerklæring per i dag som viste at klageren ikke ville være i stand til å eventuelt reise til ambassadene i Oslo og Stockholm per i dag.
Etter en helhetsvurdering mente UNE at behovet for pass veide tyngre enn de kostnader og ulemper de ville medføre for klageren å fremskaffe dette. Et pass ville i større grad enn det fremlagte id-kortet alene kunne bidra til å sannsynliggjøre identiteten.
UNE så hen til at klagerens identitet ble ansett sannsynliggjort i et tidligere vedtak om permanent oppholdstillatelse, men mente det likevel var nødvendig å fremlegge pass. Vilkårene i statsborgerforskriften § 1-2 var ikke oppfylt.
Det var klart at klageren ikke var omfattet av noen av bestemmelsene i statsborgerforskriften § 1-3 første og annet ledd. Når det gjaldt § 1-3 tredje ledd, viste UNE til at det også etter denne bestemmelsen normalt kreves pass. Uansett oppfylte ikke klageren vilkåret om oppholdstid i bestemmelsen.
I tillegg vurderte UNE unntaksbestemmelsen i statsborgerloven § 19, men mente at det ikke forelå særlig sterke grunner. UNE viste blant annet til at vilkåret om klarlagt identitet kunne bli oppfylt senere dersom klageren legger frem pass. Klagerens opplysning om at en saksbehandler i UDI hadde sagt det ville gå bra å legge ved kopien av id-kortet, var ikke sannsynliggjort. Uansett hadde det nå gått en del tid siden UDIs vedtak, uten at det var opplysninger om at klageren hadde forsøkt å søke om underlagsdokumenter og pass.