Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Anmodningen om omgjøring ble tatt til følge, slik at klageren ble gitt beskyttelse, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Enstemmig.

Klageren var en ung, skilt, kristen, kvinne fra Ninewah provins i Irak. Oppgitt identitet ble etter en helhetsvurdering ansett sannsynliggjort.

Den generelle sikkerhetssituasjonen på klagerens hjemsted var til hinder for retur dit. Spørsmålet var om klageren kunne henvises til å søke beskyttelse i Det kurdiske selvstyreområdet (KRI). Det ble lagt til grunn at hun ikke hadde familie eller kjent nettverk der.

Det forelå ikke restriksjoner for å reise inn i eller bosette seg i KRI for kristne. Det var følgelig ikke tvilsomt at KRI var tilgjengelig for klageren. Nemnda mente imidlertid at det ikke var trygt for klageren å returnere dit.

Nemnda la avgjørende vekt på landinformasjonen. I nemndmøtet opplyste landrådgiveren blant annet at kvinner uten beskyttende nettverk er en utsatt gruppe, enten de er i KRI eller andre steder i Irak. Selv om en kvinne skulle ha finansielle midler til å skaffe seg en bolig, vil det å bo alene som kvinne likevel innebære risiko for utnytting og overgrep. Det vil lett oppstå rykter, fordi folk vil lure på hvem man er og hvorfor man bor alene. Kvinner som bor alene vil lett bli sett på som prostituerte. Ifølge landrådgiveren vil ikke dette stille seg annerledes for en skilt kvinne, så lenge hun ikke har familie eller annet nettverk. I en slik situasjon vil kvinnen kunne bli sett på som "fritt vilt".

Nemnda la til grunn at klageren, som enslig, kristen, skilt kvinne, uten familie eller effektivt nettverk, ville møte alvorlige utfordringer ved en retur. De reaksjoner hun risikerte kunne være alt fra trakassering, diskriminering, utnytting og overgrep, eksempelvis seksuelle overgrep. Nemnda viste også til at sårbare kvinner som dette kunne bli tvunget inn i prostitusjon og ekteskap.

Etter dette la nemnda til grunn at de reaksjoner klageren risikerte var av et alvor og omfang som kunne anses som "forfølgelse" i lovens og konvensjonens forstand. Risikoen for alvorlige overgrep var reell.

En henvisning til KRI, jf. utlendingsloven § 28 femte ledd, jf. utlendingsforskriften § 7-1, var ikke et aktuelt alternativ, da det ikke var trygt. Risikoen for forfølgelse hadde sin årsak i klagerens sosiale status som enslig, kristen kvinne, uten familie og effektivt nettverk. Hun ville være lett å identifisere for omgivelsene, og dette gjorde også at hun ville være særlig utsatt. Klageren tilhørte det som kunne anses som en "spesiell sosial gruppe" i lovens og konvensjonens forstand.

Tillatelse ble gitt for tre år, med rett til fornyelse. Tillatelsen dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse og familieinnvandring.