Vi viser til departementets høringsbrev 02.02.2017 med vedlegg.

Kommentarene nedenfor må ses i lys av UNEs tilbakeholdenhet med å kommentere rettspolitiske spørsmål.

Ad 4.1 Berostillelse av sak om utvisning på grunn av uforholdsmessighet

Departementet foreslår en særskilt hjemmel i utlendingsforskriften (utf) § 14-3 nytt sjette ledd til på nærmere bestemte vilkår å kunne stille en utvisningssak i bero når utvisning på vurderingstidspunktet fremstår som uforholdsmessig. I siste avsnitt på side 6 i høringsnotatet har departementet presisert at det bare unntaksvis vil være behov for å stille en sak i bero. Departementet antar at det særlig er i saker hvor det blir idømt særreaksjon, forvaring eller en langvarig fengselsstraff at det kan være behov for å utsette forholdsmessighetsvurderingen.

Videre har departementet kommet inn på hensyn for og imot en adgang til berostillelse på et slikt grunnlag. Vi ser at samfunnsmessige hensyn kan tale for at en utvisningssak kan stilles i bero og tas opp til ny vurdering på et senere tidspunkt i saker der utlendingen soner en lengre fengselsstraff mv. I slike tilfeller vil forholdet være alvorlig, og forholdsmessighetsvurderingen vil generelt kunne tenkes å stille seg annerledes når utlendingen løslates eller særreaksjonen opphører. Hensynet til forutberegnelighet og utlendingens behov for avklaring av utvisningssaken kan tale mot en slik adgang, selv om det er en frist for å fatte vedtak om utvisning innen ett år etter løslatelse/opphør av den strafferettslige særreaksjonen. Tilsvarende mothensyn kunne i tilfelle også tale mot den gjeldende adgangen til å stille i bero en utvisningssak der utlendingsloven (utl) § 73 er til hinder for retur, og som skal gjelde «tilsvarende» etter nytt sjette ledd, men det har altså ikke vært avgjørende.

Hvilke hensyn som bør veie tyngst i spørsmålet om hvorvidt den foreslåtte adgangen til berostillelse bør bli innført, er et rettspolitisk spørsmål som UNE avstår fra å kommentere.

For UNE har det betydning at reglene er klare og praktikable:

I første og annet avsnitt på side 6 i høringsnotatet har departementet nevnt eksempler på typetilfeller knyttet til henholdsvis helse og humanitære grunner/internflukt, og hvor det kan tenkes at utvisning vil være uforholdsmessig på avgjørelsestidspunktet (det første vurderingstidspunktet), men på et senere tidspunkt likevel kan bli vurdert som forholdsmessig. Med andre ord er dette eksempler på at situasjonen ifølge departementet kan tenkes å endre seg der utlendingen soner/er ilagt en presumptivt langvarig straff eller særreaksjon (det vil si minstetid), men det forklarer ikke hva slags vurdering det uttrykkelige vilkåret «[...] reell mulighet [...] » legger opp til når en sak vurderes stilt i bero.

Det kan uansett være behov for nærmere retningslinjer i for eksempel ikrafttredelsesrundskriv fra departementet om hva som ligger i «reell mulighet», med flere typetilfeller der departementet ser for seg at vilkåret kan være oppfylt og eventuelt eksemplifisering også av når det ikke er oppfylt. I den grad begrepets innhold ikke blir nærmere klargjort i for eksempel ikrafttredelsesrundskrivet, vil utlendingsmyndighetene måtte utvikle det nærmere gjennom praksis.

Ad EØS-borgere: UNE har ikke spesielle kommentarer til at bestemmelsen gis tilsvarende anvendelse for EØS-borgere mv., jf. departementets forslag tilføyelse i utf § 19-2 «nytt» (endret) fjerde ledd. Vi viser til det som er sagt ovenfor.

Ad 4.2 Endring av overskrift til § 14-3

Vi har merket oss departementets uttalelse om at det ikke var meningen at utf § 14-3 annet ledd skulle ha et videre virkeområde enn utlendingsforskriften 1990 § 126 første ledd, selv om overskriften til § 126 var «Særlige saksbehandlingsregler ved utvisning av straffedømt utlending» mens utlendingsforskriften 2010 § 14-3 fikk overskriften «Om tidspunkt for vedtak om utvisning mv.»

Den foreslåtte endringen av overskriften til «Særlige saksbehandlingsregler i sak om utvisning av utlending på grunn av ilagt straff eller særreaksjon», synes å tilfredsstille behovet for en uttrykkelig avgrensing mot saker om utvisning på grunn av andre forhold.

Ad 5. Økonomiske og administrative konsekvenser

Departementet skriver at forslaget ikke vil medføre vesentlige økonomiske eller administrative konsekvenser, men at det legges til rette for at noen flere straffedømte og særreaksjonsdømte kan utvises.

Presiseringen under punkt 4.1 i høringsnotatet (side 6 siste avsnitt) om at det bare unntaksvis vil være behov for å stille en sak i bero, kan i utgangspunktet tilsi at de økonomiske og administrative konsekvensene for UNE vil være beskjedne.

Samtidig må vi ta høyde for at det også vil kunne være saker der UNE vurderer om vilkårene for berostillelse er oppfylt, men kommer til at de ikke er det. Hvor ressurskrevende slike vurderinger og avklaringer blir, uansett om den enkelte saken blir berostilt eller ikke, vil i stor grad kunne avhenge av hvor klare og praktikable reglene blir. Vi viser til kommentarene ovenfor til punkt 4.1.

I forlengelsen av dette vil den foreslåtte bestemmelsen i utf § 14-5 om varsling av utlendingen kreve oppfølging/saksbehandling i saker UNE tidligere har berostilt.

I siste avsnitt under punkt 5 skriver departementet at det vil være behov for en ansvarsfordeling knyttet til sakshåndtering og oppgaver før en forskriftsendring trer i kraft, og forutsetter at disse (nærmere angitte) spørsmålene avklares av etatene, jf. utf § 20-3. Vi nevner at i hvilken grad UNE får ansvaret for at sakene skal gjenopptas, og oppfølging av dette, innhenting av nye opplysninger, samt tekniske løsninger, vil kunne få betydning for UNEs ressursbruk knyttet til disse sakene.

I alle tilfelle antar vi at de samlede økonomiske og administrative konsekvensene for UNE vil være begrenset.


Med hilsen

Øyvind Havnevik
seksjonssjef

Trond Øystein Vetleseter
seniorrådgiver