Av Tuva Rindal Kongsvold, seniorrådgiver i enhet for generelle juridiske saker
Kjønnslemlestelse er et alvorlig overgrep og et brudd på grunnleggende menneskerettigheter. Når kan frykt for kjønnslemlestelse gi rett til beskyttelse (asyl) i Norge?
I denne fagartikkelen kan du lese om hvorfor kjønnslemlestelse regnes som forfølgelse og hvordan UNE vurderer saker om beskyttelse der en jente eller kvinne kan risikere kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet.
Hva er kjønnslemlestelse?
Kjønnslemlestelse er en fellesbetegnelse på alle typer inngrep mot jenter og kvinner, der ytre kjønnsdeler fjernes helt eller delvis eller påføres annen varig skade, uten medisinsk begrunnelse. Alderen for når jenter eller kvinner utsettes for kjønnslemlestelse varierer mellom land, områder og grupper. Noen utsettes som spedbarn, andre som små barn eller tenåringer. Voksne kvinner kan også bli utsatt, men det er mindre vanlig.
I Norger er kjønnslemlestelse av jenter og kvinner straffbart og må skilles fra omskjæring av gutter (å fjerne forhuden på penis), som under visse forutsetninger er lovlig.
Utøvelsen av kjønnslemlestelse er knyttet til kulturelle tradisjoner og folkegrupper, ikke til bestemte nasjonalstater eller religioner. Den er utbredt i en rekke land, særlig i Afrika, men også i deler av Asia og Midtøsten.
Det sentrale spørsmålet for UNE i disse sakene er om det er en reell fare for at et jentebarn eller en kvinne vil bli kjønnslemlestet ved retur til hjemlandet. Dersom det er tilfellet, kan det gi grunnlag for beskyttelse (asyl) etter utlendingsloven.
Hvorfor er kjønnslemlestelse et alvorlig overgrep?
Kjønnslemlestelse er et alvorlig overgrep fordi det påfører jenter og kvinner alvorlig skade på kroppen uten medisinsk grunn. Inngrepet er en grov krenkelse av deres fysiske og psykiske integritet. Det utføres ofte uten bedøvelse, under primitive og uhygieniske forhold og av personer uten medisinsk kompetanse.
Inngrepet kan føre til sterke smerter og varige fysiske og psykiske skader, og utgjør også et alvorlig brudd på menneskerettighetene.
Konsekvenser og skadevirkninger
Alle typer kjønnslemlestelse innebærer risiko for akutte komplikasjoner og langvarige senskader, både fysiske og psykiske. De fleste komplikasjoner kan oppstå ved alle former for kjønnslemlestelse. Hvor omfattende skadevirkningene blir, avhenger blant annet av inngrepets omfang, de hygieniske forholdene under og etter inngrepet, omskjærerens ferdigheter, sosiale forhold og hvordan tilhelingen forløper.
Akutte komplikasjoner kan være sterke smerter, blødninger, infeksjoner og problemer med vannlating. Frykt for smertefull vannlating kan føre til at barnet drikker for lite, med fare for uttørking. I alvorlige tilfeller kan inngrepet føre til livstruende tilstander eller død. Fysisk makt under inngrepet kan føre til brudd- og leddskader.
Langsiktige konsekvenser kan blant annet være kroniske smerter, urinveisplager, arrdannelser, cyster og opphopning av menstruasjonsblod som kan skade indre organer, smerter ved samleie og psykiske traumer. Kvinner som har blitt kjønnslemlestet har også større risiko enn kvinner uten kjønnslemlestelse for å oppleve forlenget fødsel, obstetriske rifter, instrumentell forløsning, store blødninger og vanskelig fødsel. Se informasjon på Helsenorge: Kvinnelig omskjæring (kjønnslemlestelse).
Kjønnslemlestelse er straffbart i Norge
Kjønnslemlestelse er straffbart etter straffeloven §§ 284 og 285. Strafferammen er fengsel inntil 6 år for kjønnslemlestelse og 15 år for grov kjønnslemlestelse. Det er også ulovlig å medvirke til kjønnslemlestelse. I Norge har både det offentlige, foreldre og enkeltpersoner et strengt juridisk og moralsk ansvar for å forhindre at jenter utsettes for kjønnslemlestelse. De høye strafferammene viser samfunnets sterke fordømmelse av kjønnslemlestelse og de alvorlige skadevirkningene dette kan ha for jenter og kvinner.
Kort historikk om UNEs praksis
Kjønnslemlestelse har i mange år vært et tema i asylsaker. Kjønnslemlestelse anses som et alvorlig brudd på menneskerettighetene og et inngrep som kan innebære brudd på flyktningkonvensjonens eller den Europeiske menneskerettighetskonvensjonens bestemmelser om returvern.
Rundt 2004–2005 var Norge blant de første landene i Europa som ga beskyttelse til jenter som risikerte kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. UNE tok også tidlig spørsmålet opp av eget tiltak, selv om klageren ikke selv gjorde det.
I 2012 ga Justis- og beredskapsdepartementet retningslinjer til Utlendingsdirektoratet (UDI), der direktoratet blant annet ble instruert om å ta opp risiko for kjønnslemlestelse av eget initiativ. Departementet kan som hovedregel ikke instruere UNE om lovtolkning og skjønnsutøvelse. UNE er like fullt bundet av de samme menneskerettighetene og forpliktelser om ikke å returnere noen til overgrep som kan være forfølgelse.
UNE må derfor vurdere risikoen for kjønnslemlestelse der opplysningene i saken tilsier det, selv om dette ikke er anført av klageren. Det følger av forvaltningsloven § 17 at UNE har en selvstendig plikt til å utrede saken så godt som mulig før vedtak fattes. Grunnloven § 104 og barnekonvensjonen artikkel 3 om at hensynet til barnets beste er grunnleggende i saker som berører barn, kan i enkeltsaker også tilsi at UNE må utrede og vurdere risikoen for kjønnslemlestelse.
Når kan kjønnslemlestelse gi rett til beskyttelse?
Retten til beskyttelse (asyl) følger av utlendingsloven § 28. I saker om kjønnslemlestelse er det særlig § 28 første ledd bokstav a som er relevant. Bestemmelsen bygger på flyktningkonvensjonen artikkel 1 A (2) og gir rett til beskyttelse for personer som har en velbegrunnet frykt for forfølgelse.
For å ha rett til beskyttelse må det foreligge en reell risiko for forfølgelse på grunn av etnisitet, religion, nasjonalitet, politisk oppfatning eller tilhørighet til en spesiell sosial gruppe. I tillegg er det et vilkår at søkeren ikke kan få tilstrekkelig beskyttelse i hjemlandet.
UNE skal ta særlig hensyn til at søkeren er barn. Terskelen for hva som regnes som forfølgelse eller umenneskelig behandling, kan være lavere for barn enn for voksne, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) side 92.
Etter UNEs praksis er det lagt til grunn at kjønnslemlestelse utgjør forfølgelse etter utlendingsloven. Inngrepet innebærer en alvorlig krenkelse av fysisk og psykisk integritet, og kan gi omfattende og varige helseplager.
Jenter som risikerer kjønnslemlestelse, anses etter UNEs praksis som en spesiell sosial gruppe, se utlendingsloven § 30 første ledd bokstav c. Dette kan omfatte jenter fra bestemte områder, etniske grupper, religiøse miljøer eller familier der praksisen er utbredt.
I noen saker kan foreldre og barn risikere sosial utstøtelse dersom de nekter å etterkomme familiens krav om kjønnslemlestelse. Slik utstøtelse regnes som utgangspunkt ikke som forfølgelse. Samtidig må UNE vurdere konkret hvilken situasjon familien står i, og hvilke ressurser den har til å motstå press fra familie og nærmiljø. Foreldrenes ansvar for å beskytte barnet mot skadelige tradisjoner står sentralt. Dette er likevel ikke avgjørende dersom barnet risikerer å bli utsatt for overgrep.
UNE må derfor alltid foreta en konkret og forsvarlig beskyttelsesvurdering.
Hvordan vurderer UNE om risikoen er reell?
Det sentrale spørsmålet i disse sakene er om det er en reell fare for at jenta eller kvinnen risikerer kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet. Vurderingen er konkret og fremtidsrettet, og bygger på opplysningene UNE har på vedtakstidspunktet. Etter forarbeidene og UNEs praksis ligger terskelen lavere enn sannsynlighetsovervekt for at kjønnslemlestelse vil skje. Det er tilstrekkelig at det foreligger en reell mulighet, jf. Ot.prp. nr. 75 (2006–2007) side 88 og 414.
Risikovurderingen bygger på en helhetsvurdering av både generell og individuell risiko. Den generelle risikoen vurderes på bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon, mens den individuelle risikoen vurderes ut fra de konkrete opplysningene i saken. Spørsmålet er om disse forholdene samlet viser at det er en reell fare for kjønnslemlestelse ved retur.
Ved vurderingen av den generelle risikoen ser UNE blant annet på utbredelsen av kjønnslemlestelse i hjemlandet, på hjemstedet og innenfor den gruppen klageren tilhører. UNE tar høyde for at det kan være betydelige forskjeller mellom regioner og grupper i samme land. Etter UNEs praksis er det ikke tilstrekkelig at kjønnslemlestelse er utbredt i hjemlandet eller innenfor klagerens gruppe, se UNEs praksisnotat om kjønnslemlestelse i asylsaker.
Individuelle forhold i risikovurderingen kan blant annet være etnisk, sosial eller religiøs tilhørighet, om mor eller søsken er kjønnslemlestet og barnets alder. UNE vurderer også om foreldrene har mulighet og vilje til å motsette seg press fra familie eller nærmiljø. Momenter som kan være relevante er om foreldrene er økonomisk uavhengige, og om foreldrene etter tradisjonen har det avgjørende ordet i slike spørsmål. Etter UNEs praksis har slike forhold stor betydning for vurderingen av om barnet står i fare for å bli utsatt for kjønnslemlestelse.
Kan hjemlandet gi beskyttelse?
Den som kan få tilstrekkelig beskyttelse i hjemlandet, har ikke rett til flyktningstatus i Norge. UNE vurderer særlig om beksyttelse kan gis av myndighetene i hjemlandet (myndighetsbeskyttelse) eller ved flytting til et annet trygt og tilgjengelig område i landet (internflutk).
Myndighetsbeskyttelse
Etter utlendingsloven § 29 annet ledd bokstav c må hjemlandets myndigheter være ute av stand til eller ikke er villige til å forhindre forfølgelse gjennom effektive tiltak, blant annet ved å avdekke og straffeforfølge slike handlinger. Om klageren kan beskyttes mot kjønnslemlestelse, må vurderes konkret. Det vil blant annet bero på om det finnes lovforbud, hvordan disse håndheves, og hvilke beskyttelsesordninger som er tilgjengelige i praksis.
Internflukt
Etter utlendingsloven § 28 femte ledd gir ikke UNE flyktningstatus dersom klageren kan få effektiv beskyttelse i en annen del av hjemlandet. Området må være trygt og tilgjengelig. I enkelte saker har UNE lagt til grunn at familier kan oppnå tilstrekkelig beskyttelse ved å flytte til et annet sted enn hjemstedet i hjemlandet. Det kan for eksempel være aktuelt når kjønnslemlestelse er mer utbredt i en landsby i periferien enn i et hovedstadsområde hvor utdannelsesnivået er høyere og levestilen mer moderne.
Vern mot retur etter EMK artikkel 3
Norge kan ikke returnere en person til et land der personen står i fare for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling. Dette følger av EMK artikkel 3. EMK gjelder som norsk lov, jf. menneskerettsloven § 2 nr. 1. Vernet etter EMK artikkel 3 svarer til vernet i utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b og utlendingsloven § 73. Bestemmelsen innebærer at norske myndigheter ikke kan returnere en person dersom det foreligger en reell risiko for slik behandling.
Kjønnslemlestelse anses som umenneskelig behandling i EMK-forstand. Dette har Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) lagt til grunn i sin praksis, blant annet i Izevbekhai m.fl. mot Irland. Reell risiko for kjønnslemlestelse vil derfor gi rett til vern etter EMK artikkel 3.
Etter EMDs praksis må det foreligge en «real risk» for krenkelse av artikkel 3. Risikoen må med andre ord være mer enn en teoretisk mulighet.
Opphold på humanitært grunnlag og hensynet til barnets beste
Dersom klageren ikke har rett til asyl, vurderer UNE om klageren kan få oppholdstillatelse på humanitært grunnlag etter utlendingsloven § 38 første ledd. Det må da foreligge sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge. Oppholdstillatelse kan bli avslått om innvandringsregulerende hensyn taler mot. Dette er en konkret helhetsvurdering.
Dersom risikoen for kjønnslemlestelse er for liten til å gi rett til beskyttelse, vil ikke det alene gi grunnlag for opphold etter § 38 første ledd. Det kan likevel være andre humanitære hensyn som til sammen tilsier at tillatelse bør gis. Det kan blant annet ha betydning dersom klageren er henvist til internflukt i hjemlandet.
Ved vurderingen etter § 38 skal barnets beste være et grunnleggende hensyn der barn er berørt. Dette er nedfelt i § 38 tredje ledd, men følger også av Grunnloven § 104 og FNs barnekonvensjon artikkel 3, som gjelder som norsk lov.
Barn kan gis opphold etter bestemmelsen selv om situasjonen ikke er så alvorlig at UNE ville ha innvilget opphold til en voksen, jf. § 38 tredje ledd.
Se mer om utlendingsloven § 38 her: Oppholdstillatelse på humanitært grunnlag - Utlendingsnemnda (UNE)
Meldeplikt til barnevernet
Hvis UNE har grunn til å tro at klageren blir utsatt for eller kan bli utsatt for kjønnslemlestelse, har UNE plikt til å melde fra til barnevernstjenesten. Dette følger av utlendingsforskriften § 17-6 første ledd bokstav a og barnevernsloven § 13-2.
UNE har også plikt til å anmelde kjønnslemlestelse til politiet i henhold til straffeloven § 196 første ledd bokstav a.
Kjønnslemlestelse av jenter/kvinner er straffbart i Norge, og kan også få konsekvenser for oppholdsstatus, blant annet i form av utvisning eller opphør av tillatelser som er gitt på grunnlag av risiko for slik praksis.
Oppsummering
Kjønnslemlestelse er et alvorlig overgrep og regnes som forfølgelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Jenter som risikerer kjønnslemlestelse ved retur anses etter UNEs praksis som en spesiel sosial gruppe. Dersom det er en reell fare for at en jente eller kvinne vil bli utsatt for kjønnslemlestelse ved retur til hjemlandet, kan hun ha rett til beskyttelse i Norge. Det er ikke et krav at det er mer sannsynlig enn ikke at kjønnslemlestelse vil skje. Det er tilstrekkelig at det foreligger en reell mulighet for det.
UNE må vurdere risikoen for kjønnslemlestelse der opplysningene i saken tilsier det, selv om dette ikke er anført av klageren selv. UNE vurderer hver sak konkret og fremtidsrettet, og ser både på den generelle situasjonen i hjemlandet og på individuelle forhold i saken.