Foto: Henrik Røyne
Av Torill Gulbrandsen, kommunikasjonsdirektør i UNE og Øyvind Havnevik, enhetsleder i UNE
UNE forklarer regelverket rundt lengeværende asylsøkere og humanitært opphold, med utgangspunkt i Suel Kassembo-saken.
Denne våren har flere medier omtalt saken til Suel Kassembo. Saken har vekket et sterkt engasjement i sosiale medier.
Vi forstår at det kommer reaksjoner når en person som har vært i Norge i 20 år skal sendes ut. Kassembos støttespillere tar til orde for at han bør få opphold av humanitære grunner.
Hvilke oppholdsmuligheter for lengeværende asylsøkere med usikker identitet finnes i det regelverket? Hva er utlendingsmyndighetenes oppgave?
Utlendingsmyndighetenes oppgave er å avgjøre om en asylsøker trenger beskyttelse etter norsk lov og flyktningkonvensjonen. For å kunne ta stilling til det, må myndighetene vite hvem asylsøkeren er.
Det er asylsøkeren selv som må godtgjøre hvem han er. Men mange asylsøkere har ikke med seg identitetsdokumenter når de kommer. Noen har med seg identitetsdokumenter, men kommer fra land der slike dokumenter ikke er til å stole på. Noen gir uriktige opplysninger.
Regelverket er tydelig
Søkerens identitet skal være avklart før norske myndigheter kan gi noen tillatelse til opphold. Norske myndigheter må vite hvem som befinner seg i landet. Vi kan ikke bare ta for gitt at en asylsøker er den han utgir seg for.
Noen asylsøkere får derfor avslag på asylsøknaden fordi myndighetene ikke kan stole på søkerens oppgitte identitet. Da må søkeren forlate landet frivillig. Det er det mange som ikke gjør. Og ettersom norske myndigheter ikke vet hvem de er eller hvor de kommer fra, blir det vanskelig for politiet å uttransportere dem. Årene går, de blir i Norge ulovlig.
Så hva bør skje da?
Det er hjemmel i utlendingsloven for å gi oppholdstillatelse til utlendinger som har en særlig tilknytning til Norge. Og det har man vel hvis man har oppholdt seg i Norge i mange år, ulovlig eller ei?
Ulovlig opphold er straffbart. Det kan også danne grunnlag for utvisning. Innvandringen til Norge skal være regulert og kontrollert.
Når det både er straffbart, og danner grunnlag for utvisning å oppholde seg ulovlig i Norge, er det noe vi må ta hensyn til når vi avgjør enkeltsaker. I UNEs praksis legger vi derfor vekt på «innvandringsregulerende hensyn»: For å opprettholde tilliten til et rettferdig asylsystem er det viktig at personer som blir værende i Norge etter avslag, ikke kommer bedre ut av det enn de som retter seg etter avslaget og reiser tilbake til hjemlandet.
Det finnes en unntaksbestemmelse i regelverket som er relevant for lengeværende asylsøkere. Den åpner for at man kan få oppholdstillatelse dersom årsaken til det langvarige oppholdet i Norge skyldes praktiske returhindringer. Men det er en rekke vilkår som må være oppfylt. Blant annet kan det ikke foreligge tvil om utlendingens identitet, og han må som hovedregel ha medvirket til å avklare identiteten under perioden som asylsøker. Han må dessuten ha bidratt til å muliggjøre retur, herunder ved å ha bidratt til å skaffe seg hjemlandets reisedokument.
Med andre ord kan man ikke selv være skyld i at returen ikke har funnet sted. Ettersom de aller fleste utlendinger som oppholder seg ulovlig i Norge, selv sitter med nøkkelen til retur, og kan reise tilbake til sitt hjemland, kommer denne unntaksbestemmelsen sjelden til anvendelse.
Det er ikke UNE som lager reglene, det er det Stortinget som gjør, men vi må anvende dem på enkeltsakene vi behandler. Bak hver sak står det mennesker med sine ønsker, drømmer og liv. Derfor er vi opptatt av at alle som har en sak hos oss skal få en uavhengig og grundig behandling.
Avgjørelsene vi tar, skal være riktige i henhold til norsk lov og Norges internasjonale forpliktelser.
Debattinnlegget ble først publisert i Dagsavisen 25. juni 2026.