Foto: Adobe Stock
Av Ingun Marie Halle, avdelingsleder
Saken til den afghanske ateisten Josef Moradi har vært godt belyst i media. Hvordan UNE vurderer saker om asyl fra ateister, har vært dårligere belyst. Det har ført til misforståelser om hva som er UNEs praksis.
I januar i år fikk den afghanske ateisten og vinneren av Humanistprisen for 2019, Josef Moradi, asyl av Utlendingsnemnda (UNE). HEFs generalsekretær, Trond Enger, uttalte til Vårt Land 22. januar i år at Moradis sak representerer en praksisendring, og at avgjørelsen «stadfester at ateister og humanister skal likebehandles med religiøse konvertitter og at man ikke skal måtte leve i skjul med sitt livssyn».
For å være helt tydelig: UNE har aldri forskjellsbehandlet rettighetene til ikke-troende og konvertitter, og saken representerer ingen endring i vår praksis. Retten til beskyttelse fra forfølgelse gjelder dem begge. Det er heller ikke riktig at våre vedtak pålegger ateister å skjule sin ikke-tro i hjemlandet.
UNEs oppdrag er å gi beskyttelse til de som risikerer forfølgelse. Flyktningkonvensjonen skiller ikke mellom troende og ateister. Spørsmålet for begge er om personen risikerer forfølgelse på grunn av sin overbevisning. Forfølgelse kan være livstruende handlinger, tortur eller andre alvorlige reaksjoner i form av fysisk eller psykisk vold.
Hvem som skal ha beskyttelse er altså styrt ut fra en konkret vurdering av hvem som risikerer hva på grunn av sin tro eller ikke-tro, og ikke ut fra en prinsipiell betraktning om å likestille ulike livssyn.
Det er ikke mulig å leve som kristen i Afghanistan uten å risikere forfølgelse. Derfor er UNEs praksis å gi asyl til afghanske asylsøkere som er troverdige når det gjelder å ha konvertert til kristendommen. All religionsutøvelse innebærer at den troende må utføre bestemte handlinger, slik som bønn og bruk av religiøse symboler og tekster. I Afghanistan vil det være lett synlig for andre at en person bekjenner seg til en annen religion enn islam, også selv om all religionsutøvelse foretas hjemme. Ingen afghanere bor alene eller har et privatliv som er skjermet for andre, og selv nær familie kan være forfølgerne. Den kristne behøver ikke fortelle andre om sin religiøse overbevisning for å bli «avslørt» som kristen.
Derimot er det mulig å leve som ikke-troende i Afghanistan. Hvem som risikerer forfølgelse avhenger av om, og på hvilken måte, personen gir uttrykk for sin manglende tro. Fraværet av religiøse handlinger kan mange steder i Afghanistan være synlig, og i seg selv bli oppfattet som en aktiv handling som strider mot islam. Andre steder i landet, og i enkelte familier, er det mulig å la være å utføre de rituelle, muslimske handlingene som bønn og faste, uten at dette blir oppfattet som et frafall fra islam. For at en ikke-troende skal bli «avslørt», må han/hun selv aktivt gjøre dette kjent for omverdenen, og uttrykke seg eller oppføre seg på en måte som oppfattes som en krenkelse av islam.
I søknader fra afghanske ateister vurderer UDI og UNE derfor konkret hvordan asylsøkeren vil gi uttrykk for sin manglende tro i Afghanistan. Vil personen forholde seg passiv og tilbakeholden, eller vil han/hun aktivt gå ut og snakke om sin overbevisning på en måte som oppfattes krenkende? Spørsmålet her er hvordan personen sannsynligvis vil opptre. Det er en misforståelse at UNE pålegger asylsøkere å holde sin overbevisning skjult. Hvis UNE mener at personen vil opptre på en måte som kan oppfattes som krenkende, kan det medføre risiko for forfølgelse. Da skal personen ha beskyttelse.
At noen ateister fra Afghanistan får asyl og andre ikke, har vært UNEs praksis i en årrekke. Siden 2010 har UNE behandlet omtrent 30 saker fra afghanske asylsøkere som opplyser at de er ateister, og UNE har i tre saker gitt beskyttelse. Lagmannsretten har behandlet to saker fra afghanske ateister, og dommene derfra viser at UNEs måte å vurdere disse sakene på, er riktig. Norges praksis for afghanske ateister er også i tråd med de fleste andre europeiske land.
Human-Etisk forbund har fulgt Moradis sak i flere år, og Fri tanke har også omtalt saken hans. Det er bra. Det fører til interesse rundt ikke-troendes situasjon i ulike land. Menneskerettigheter er i kjernen av UNEs arbeid, og retten til trosfrihet er en av de sentrale rettighetene. Derfor er også forfølgelse på grunn av tro eller ikke-tro en av årsakene til at en person skal gis internasjonal beskyttelse etter flyktningkonvensjonen.