Av Eva Selseng, seniorrådgiver i UNE
Tvil om identitet eller feil opplysninger om identitet kan føre til avslag eller vedtak om tilbakekall. Hvilke vurderinger ligger bak?
Identitet har blitt ett av de viktigste temaene i utlendingsforvaltningen de siste ti årene. Det merker også søkerne. De blir bedt om å legge frem identitetsdokumenter, om å ta alderstester, språktester, DNA-tester, og de får spørsmål om bakgrunn, bostedshistorikk og familieforhold.
Identitet har også vært tema i flere profilerte enkeltsaker og porteføljer de siste årene. Bruk av alderstester har blitt problematisert i saker som gjelder enslige mindreårige asylsøkere. Mediene har også dekket situasjonen til voksne som har oppgitt feil statsborgerskap da de kom til Norge og senere har fått tillatelsen tilbakekalt. Hvordan dette har påvirket barna deres har hatt særlig fokus i samfunnsdebatten.
Gitt de store konsekvensene av identitetsvurderingene UDI og UNE gjør, er det grunn til å spørre: Hvorfor er det så viktig? Hvordan definerer UDI og UNE identitet? Hva skal til for at UDI og UNE er sikre nok på at søkerens identitet er den riktige? Og hva skjer når UDI og UNE ikke er sikre på søkerens identitet?
Riktig resultat avhenger av riktig identitet
Å vurdere identitet er først og fremst viktig fordi riktig resultat avhenger av riktig identitet. I asylsaker så kan for eksempel UDI og UNE ikke komme til riktig resultat om ikke de vet hvilket land og hvilket sted asylsøkeren er fra. Hvis søkeren gir feil opplysninger, eller holder tilbake opplysninger om statsborgerskap, kan det ende med at de får en tillatelse de aldri skulle ha hatt. I familieinnvandringssaker så vil også utfallet av saken avhenge av at søkeren faktisk har den relasjonen til familiemedlemmet i Norge som han eller hun oppgir å ha, enten det er snakk om ektefelle, forlovede, barn eller foreldre.
Å vurdere identitet er også viktig fordi flere typer tillatelser kan gi rett til reisedokumenter. For eksempel har flyktninger rett til reisedokument hvis de har sannsynliggjort identiteten sin. Og de som fyller vilkårene for norsk statsborgerskap, får utstedt norsk pass. Formålet med pass, står det i forarbeidene til passloven, er først og fremst at andre stater skal kunne kontrollere utlendingers identitet. Så når norske myndigheter utsteder reisedokumenter og norske pass, går de samtidig god for identiteten.
Myndighetenes behov for å vite hvem som oppholder seg i Norge, og hvor de kommer fra, er også en viktig grunn til at UDI og UNE alltid vurderer identiteten før de gir en tillatelse. Falske identiteter kan brukes for å begå alvorlig kriminalitet, og utlendingsmyndighetene har en viktig rolle i å forhindre at det skjer.
Det er ikke frivillig å gi riktige opplysninger om egen identitet når man søker om opphold i Norge. Det er tvert imot et krav om at søkeren skal «medvirke til å klarlegge sin identitet», som det heter i utlendingsloven (lovdata.no). Etter loven er det å gi feil opplysninger om hvem du er når du søker om en oppholdstillatelse i Norge, såpass alvorlig at du kan risikere å miste tillatelsen.
Informasjon om tilbakekall oppholdstillatelser finner du på une.no.
Identitet – definisjoner
Men hva er egentlig identitet? Kort sagt: identitet er opplysninger og kjennetegn som gjør det mulig å skille en person fra andre. Ulike land kan ha ulike måter å identifisere personer på. Hvilke opplysninger og kjennetegn som utgjør en persons identitet kan derfor variere. En person har uansett bare én identitet.
For de vurderingene som UNE gjør, så er det nyttig å skille mellom en persons formelle identitet og personens sosiokulturelle identitet. Begge deler er en del av identitetsbegrepet.
Formell identitet
Opplysninger som navn, fødselsdato, fødested, nasjonalitet/statsborgerskap og kjønn, utgjør det man kaller formell identitet. Disse opplysningene står vanligvis i passene til ulike lands pass og i andre identitetsdokumenter. En viktig del av det å vurdere den formelle identitet, er om man kan stole på de opplysningene som står i passet. Man snakker da om et pass har lav eller høy notoritet. Notoriteten til et pass avhenger av hvilke rutiner det enkelte land har for å registrere identitetsopplysninger og utstede pass, og omfanget av korrupsjon. For personer fra land som utsteder pass med høy notoritet, vil den formelle identiteten være viktigst og som regel, avgjørende.
På sidene for asylsaker fra Iran, asylsaker fra Irak og for asylsaker fra Somalia finner du mer informasjon om hvordan vi vurderer notoriteten til ulike typer identitetsdokumenter.
Sosiokulturell identitet
For personer som kommer fra land der pass ikke er sikre nok som eneste bevis på identitet, så vil søkerens sosiokulturelle identitet ha stor betydning for hvordan UNE og UDI vurderer identiteten.
Sosiokulturell identitet er opplysninger om blant annet familierelasjoner (klan), oppvekst, språkkunnskaper, utdannelse, arbeid og økonomiske stilling, tilhørighet til sosial gruppe, lokalsamfunn, forhold til offentlige og private institusjoner, etnisitet og politisk og religiøs tilknytning. Alt dette sier noe om hvem personen er, selv om ikke opplysningene står i et pass eller i andre dokumenter. Ved å dele disse opplysningene med UDI og UNE, kan søkere sannsynliggjøre sin sosiokulturelle identitet.
Slik vurderer UDI og UNE identitet
UDI og UNE vurderer søkerens identitet først og fremst på bakgrunn av søkerens egne opplysninger. Men UDI og UNE har også en selvstendig undersøkelsesplikt. De må vurdere og veilede søkeren om hvordan han eller hun kan avklare egen identitet. Noen ganger innhenter UDI og UNE opplysninger eller gjør undersøkelser som kan si noe om identiteten til søkeren. Eksempler på dette er analyse av fremlagte identitetsdokumenter (dokumentundersøkelse), alderstest, språktest, DNA-test, verifisere opplysninger i hjemlandet eller søk i åpne kilder på internett.
I alle saker der det gis en oppholdstillatelse, skal UDI og UNE først ta stilling til om personens identitet er sannsynliggjort eller ikke sannsynliggjort.
Sannsynliggjort identitet
Det betyr at det er sannsynlig at søkerens opplysninger om identitet stemmer. Søkeren anses da for å ha avklart egen identitet. En søker kan sannsynliggjøre sin identitet ved å fremlegge dokumentasjon på identiteten (formell identitet), gi en troverdig forklaring om sin (sosiokulturelle) identitet, eller gjennom en kombinasjon av å legge frem identitetsdokumenter og forklaring. Hvilket land søkeren kommer fra, har ofte stor betydning. Kommer søkeren fra et land som utsteder identitetsdokumenter med lav notoritet, så vil søkerens forklaring om egen sosiokulturelle identitet ha stor betydning i identitetsvurderingen. For søkere fra land som utsteder pass med høy notoritet, så vil den formelle identiteten vanligvis være avgjørende. I alle saker unntatt asylsaker, er det et krav om å legge frem gyldig pass eller andre dokumenter på sin (formelle) identitet fra hjemlandet.
Ikke sannsynliggjort identitet
I noen saker gir UDI og UNE en tillatelse selv om søkerens identitet ikke er sannsynliggjort. Det betyr at UDI og UNE ikke tror det er sannsynlig at søkerens opplysninger om hvem han eller hun er, stemmer. Det kan skje hvis søkeren ikke samarbeider om å avklare egen identitet, eller hvis søkeren tidligere har gitt uriktige opplysninger om egen identitet. Hvorfor identiteten ikke er sannsynliggjort, skal alltid stå i vedtaket. I enkelte asylsaker så kan for eksempel UNE konkludere at statsborgerskap er sannsynliggjort, men at andre opplysninger om identitet ikke er sannsynliggjort.
Når vi ikke er sikre på identiteten
I noen saker er ikke UDI og UNE sikre på hva som er søkerens rette identitet. Hva skjer da? I mange tilfeller så vil det føre til avslag. Regelverket er tydelig, søkerens identitet skal i utgangspunktet være avklart før det gis en tillatelse. Det gjelder i alle typer saker.
Det er likevel to typetilfeller som bør nevnes her: asylsaker og saker om opphold på humanitært grunnlag. En asylsøker kan ha gode grunner for ikke å legge frem identitetsdokumenter. UDI og UNE kan ikke be en asylsøker om å kontakte hjemlandets myndigheter hvis asylsøkeren risikerer å bli forfulgt av dem. Derfor må UDI og UNE i hver enkelt asylsak vurdere hva det er rimelig å forvente at asylsøkeren gjør for å avklare egen identitet.
I saker om opphold på humanitært grunnlag må søkere vanligvis legge fram dokumentasjon på identitet. Det finnes likevel unntak, hvis søkeren ellers har sannsynliggjort identiteten sin og det ikke er mulig for han eller henne å skaffe et pass med høy notoritet. I helt spesielle tilfeller åpner regelverket for å gi en tillatelse selv om det er tvil om identiteten. Da må de menneskelige hensynene være særlig sterke, for eksempel knyttet til barn eller helse. For å motivere søkeren til å legge frem identitetsdokumenter, blir slike tillatelser gitt som såkalte begrensede tillatelser. Det vil si at den ikke gir samme rettigheter som en vanlig tillatelse, uten rett til familieinnvandring eller permanent oppholdstillatelse. Hvis søkeren senere legger frem identitetsdokumenter, får han eller hun en vanlig tillatelse på humanitært grunnlag, uten begrensninger.
Biometri – et tema fremover
Identitet vil fremdeles være et viktig tema for utlendingsforvaltningen fremover. Et nøkkelord er biometri. Biometri er målbare unike fysiske kjennetegn ved en person, som for eksempel fingeravtrykk eller ansikt. I april 2021 begynte utlendingsmyndighetene å lagre biometriske kjennetegn i form av ansiktsfoto og fingeravtrykk når borgere av land utenfor EU og EØS-området søker oppholdstillatelse i Norge. Formålet er å gjennomføre en bedre ID-kontroll på personer som søker seg til Norge og at det skal bli vanskeligere å operere med flere ulike identiteter.
Biometri vil likevel bare kunne si noe om identiteten til en person etter innreise til Norge. Det sier lite om personens identitet i hjemlandet, som utgjør grunnplanken i sakene til UDI og UNE. Enten det handler om statsborgerskap, familierelasjon, religiøs tilknytning eller andre opplysninger: identitet kan være avgjørende for om en søker får ja eller nei til opphold i Norge.
Andre ressurser om identitet og id-vurderinger
- På nettsiden til NID finner du en rekke ressurser om identitet og identitetsvurderinger. Nasjonalt ID-senter er et faglig selvstendig ekspertorgan som skal sikre høy kvalitet på ID-arbeidet som gjøres i politiet, utlendingsforvaltningen og hos andre offentlige virksomheter.
- I 2017 kom Høyesterett til at det var riktig av staten å nekte reisebevis til tre flyktninger på grunn av identitetstvil. Dommen går på side 11-12 (domstol.no) nærmere inn på bruken av falske identitetsdokumenter internasjonalt og betydningen av at det bare utstedes reisebevis til personer med godtgjort identitet.
- En lagmannsrettsdom fra 2020 (lovdata.no) gjør rede for den plikten asylsøkere har til å medvirke til avklaring av egen identitet og rekkevidden av denne plikten.