Fagartikkel Helse
Bilde av EMD-bygningen og bilde av artikkelforfatter

Foto: Adobe stock

Av Øyvind Øyen, fagrådgiver i UNE

En umenneskelig situasjon som følge av sykdom og ressursmangler i hjemlandet kan gi rett til opphold. Slik har det ikke alltid vært. Fagrådgiver i asylrett, Øyvind Øyen, ser på de internasjonale dommene som endret forståelsen av Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3.

Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 3 slår fast at ingen må utsettes for tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff. Dette er en grunnleggende rettighet og selvsagt for de fleste: Ingen skal måtte frykte tortur eller mishandling fra myndighetene. Og vi må kunne forvente at myndighetene gjør det de kan for å hindre slike handlinger i samfunnet. Men kan bestemmelsen gi rett til opphold i Norge for utlendinger som er alvorlig syke? Ja, det følger av praksis fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD).

Menneskerettsdomstolen ligger i Strasbourg i Frankrike og behandler klager fra enkeltpersoner som hevder at deres rettigheter etter konvensjonen er krenket. Domstolen har gjennom sin praksis tolket artikkel 3 slik at den kan gi vern mot utsendelse av utlendinger som er alvorlig syke og mangler behandlingstilbud i hjemlandet. Den sentrale avgjørelsen er i dag Paposhvili mot Belgia (ekstern lenke). Den ble avsagt i desember 2016 av et enstemmig storkammer i domstolen. Storkammeret har 17 dommere og er domstolens øverste instans.

Før jeg kommer til dommen kan jeg si litt om rettsgrunnlaget og rettsutviklingen. Det kan være nyttig for å forstå dommen.

Hva står det i EMK artikkel 3?

EMK ble undertegnet i 1950 og er i dag bindende for alle europeiske stater. Den sikrer grunnleggende rettigheter, som for eksempel rett til liv, vern mot tortur, mishandling, slaveri og vilkårlige fengslinger, tanke- og religionsfrihet og ytringsfrihet. Konvensjonen ble laget like etter 2. verdenskrig. På den tiden hadde man nazi-regimets overgrep og grusomheter friskt i minne. I tillegg var det en økende frykt for nye brutale regimer i Øst-Europa. Inspirert av FNs verdenserklæring av 1948 ville man sikre de sivile og politiske rettighetene i Europa. En av disse var vernet mot tortur og mishandling i artikkel 3.

Artikkel 3 sier at: «Ingen må bli utsatt for tortur eller for umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.»

Forbudet er absolutt. Det kan ikke fravikes i noen situasjoner, heller ikke i «krig eller annen offentlig nødtilstand som truer nasjonens liv», som det står i artikkel 15. Tortur eller mishandling kan ikke tillates under noen omstendigheter.  

Statenes ansvar etter konvensjonen er begrenset til personer som er innenfor deres jurisdiksjon. Det følger av artikkel 1. Med «jurisdiksjon» menes normalt statens territorium. Det var også slik statene forstod begrepet da konvensjonen ble vedtatt i 1950. Konvensjonen gjelder alle personer som er på statens territorium, også utlendinger - om de er der lovlig eller ulovlig. Statene må avstå fra tortur og mishandling av enhver person, borger eller utlending, som er på deres territorium eller under deres kontroll. De må også motvirke at tortur og mishandling begås innenfor deres jurisdiksjon, blant annet ved å etterforske og straffe slike handlinger. 

Hvordan EMD har endret forståelsen av EMK artikkel 3

Også vern mot utsendelse (Soering mot Storbritannia)

Forbudet mot tortur og mishandling i artikkel 3 gjelder i utgangspunktet bare personer som er på statens territorium eller under deres kontroll. Det er ingen uttrykkelige forbud i konvensjonen mot utsendelse til overgrep og krenkelser i andre land, slik det for eksempel er i FNs flyktningkonvensjon fra 1951 (artikkel 33) eller FNs torturkonvensjon fra 1984 (artikkel 3). Men her har domstolen tolket EMK artikkel 3 utvidende. Domstolen har i sine avgjørelser sagt at artikkel 3 ikke bare forbyr tortur og mishandling i eget land, men også utsendelse til tortur eller mishandling i andre land. Dette ble første gang slått fast i Soering mot Storbritannia (1989). Domstolen erkjente at artikkel 3 ikke hadde et eget forbud utsendelse. Men det måtte innfortolkes i bestemmelsen. Det å sende noen til tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff i et annet land ville stride mot konvensjonens formål og verdier. Dette ble raskt fulgt opp av domstolen i andre avgjørelser og har siden vært fast praksis. De fleste saker handler om retur til hjemlandet. Men det kan også dreie seg om utsendelse til andre land.

Domstolen har i sin praksis tolket artikkel 3 slik at den gir rett til vern mot utsendelse hvis det er betydelig grunn til å tro at en person står overfor en reell risiko for tortur eller umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur. Det må ikke være sikkert eller mest sannsynlig at personen vil bli utsatt for slike handlinger ved retur. Det er nok at det er en reell fare. Da vil man ha rett til vern mot utsendelse etter artikkel 3.

Utsendelsesvernet tolket som absolutt

I tillegg har domstolen tolket artikkel 3 slik at vernet mot utsendelse er absolutt. Det kan ikke fravikes under noen omstendigheter. Bestemmelsen beskytter alle på samme måte, også personer som utgjør en fare for samfunnet. Vernet mot utsendelse kan ikke justeres ut fra den fare som personen representerer, for eksempel ved at vi stiller strengere krav til risikoen for fremtidige overgrep eller til graden av overgrep ved retur til hjemlandet. Selv den mest samfunnsskadelige person vil ha rett til vern mot utsendelse, hvis det er en reell fare for ett tilfelle av nedverdigende behandling ved retur til hjemlandet.

På dette punktet gir artikkel 3 et sterkere vern enn flyktningkonvensjonen. Flyktningkonvensjonen forbyr utsendelse av flyktninger til forfølgelse. Men den beskytter ikke alle. Konvensjonen gir adgang til å returnere flyktninger som utgjør en fare for statene (artikkel 33 nr. 2) og personer som har begått en rekke typer forbrytelser (artikkel 1 F).

Kort oppsummert gir EMK artikkel 3 et absolutt vern mot utsendelse av en utlending som risikerer tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff ved retur. Risikoen behøver ikke å være høy. Det er nok at det er en reell fare. Dette følger av domstolens praksis.

EMD åpnet for å gi vern i helsetilfeller

Med «tortur», «umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff» tenker vi gjerne på konkrete overgrep og bevisste handlinger. Det ligger blant annet i ordene "behandling" og "straff". Lenge ble artikkel 3 tolket slik. Den ga bare vern mot utsendelse til bevisst påførte lidelser i hjemlandet, enten fra myndighetene eller fra privatpersoner som myndighetene ikke kunne beskytte mot. Men denne tolkningen ble etter hvert endret av domstolen.  

D mot Storbritannia

I D mot Storbritannia (1997) la domstolen til grunn at utlendinger kan ha rett til vern mot utsendelse etter EMK artikkel 3 selv om de ikke risikerer bevisst påførte lidelser fra myndighetene eller andre. Saken gjaldt en mann fra øystaten St. Kitts som ble fengslet i Storbritannia for å ha smuglet kokain. Under soning i Storbritannia fikk han påvist aids og startet behandling. Etter soning skulle han utvises til St. Kitts. Men da var han i en langt fremskreden fase av sykdommen. Det var klart at han kom til å dø. Hans begrensede livskvalitet i Storbritannia skyldtes omsorg fra en veldedig organisasjon og avanserte medisiner. Han deltok i en samtalegruppe om døden og hadde etablert bånd til pleierne. På St. Kitts ville han ikke få medisinsk behandling eller pleie. Han hadde ingen familie som kunne gi mat eller husly. Det var klart at han kom til å dø under svært vanskelige omstendigheter. Domstolen mente at han ville bli utsatt for umenneskelig behandling ved retur. Utsendelse ville krenke artikkel 3 på grunn av de svært spesielle omstendighetene – «very exceptional circumstances» – i saken.

På nytt ble artikkel 3 tolket utvidende. Den ga ikke bare forbud mot utsendelse til konkrete overgrep eller bevisst påførte lidelser fra myndighetene eller andre, men også til en umenneskelig situasjon som følge av sykdom og ressursmangler i hjemlandet. Dette ble senere omtalt i en britisk høyesterettsdom som en «utvidelse av utvidelsen» av artikkel 3, se avsnitt 23  og 87 (refworld.org). 

Streng praksis i årene som fulgte

Etter avgjørelsen i D mot Storbritannia (1997) hadde domstolen en streng praksis for vern på grunn av fysiske eller psykiske lidelser. Det måtte foreligge helt spesielle omstendigheter - «very exceptional circumstances». Domstolens begrunnelse var at konvensjonen først og fremst skal sikre sivile og politiske rettigheter, og ikke gi tilgang til medisinsk behandling eller sosiale ytelser. Medlemsstatene hadde ingen plikt til å utjevne forskjellene i behandlingstilbudet mellom fattige og rike land ved å tilby ubegrensede helsetjenester til utlendinger med alvorlige lidelser. Det ville bli en altfor stor byrde for statene.

N mot Storbritannia

I årene som fulgte fikk ingen medhold i sine klager til domstolen på grunn av helseproblemer alene. Domstolen avslo en lang rekke klager fra personer med fysiske eller psykiske lidelser etter å ha vurdert helsetilbudet i hjemlandet. Det gjaldt blant annet en rekke personer med hiv. Et eksempel er storkammerets avgjørelse i N mot Storbritannia fra 2008.  

I N mot Storbritannia (2008) var spørsmålet om en hiv-smittet kvinne fra Uganda kunne returneres til hjemlandet. Hun kom med fly til Storbritannia og ble straks innlagt på sykehus, hvor hun fikk påvist hiv. Domstolens flertall (14-3) mente at artikkel 3 ikke var til hinder for retur. Hennes tilstand var stabil som følge av behandlingen i Storbritannia. Hun var i form til å reise og ville klare seg så lenge hun fikk grunnleggende behandling. Hennes livskvalitet og forventede levealder kunne endre seg ved retur til hjemlandet. Hvor raskt, var usikkert. Bare halvparten av hiv- smittede i Uganda fikk medisiner. Tilgangen på medisiner var dårlig på landsbygda hvor hun kom fra. Flertallet mente likevel at hennes situasjon ikke var like alvorlig som i D mot Storbritannia (1997). Det kunne ikke utelukkes at det var andre svært spesielle saker hvor de humanitære hensyn var like tungtveiende - «other very exceptional cases where the humanitarian considerations are equally compelling". Men flertallet mente at det var riktig av domstolen å opprettholde den høye terskelen i D mot Storbritannia.

Ikke alle dommerne i EMD var enig i domstolens strenge praksis. Dette kom til uttrykk i en rekke dissenser og særvotum i ulike avgjørelser. I 2016 var det duket for en ny runde i storkammeret. Den kom med Paposhvili mot Belgia.

Nytt vurderingstema i helsesaker

I Paposhvili mot Belgia (2016) skulle storkammeret «klargjøre» (avsnitt 182) vernet mot utsendelse på grunn av helseproblemer. Dette har siden blitt den sentrale avgjørelsen for behandlingen av slike saker.

Paposhvili mot Belgia

Saken gjaldt en mann fra Georgia som reiste til Belgia, hvor han begikk en rekke lovbrudd og ble idømt fengselsstraff. Belgiske myndigheter ville at han skulle utvises til Georgia. Men i 2006 fikk han påvist en livstruende kreftsykdom (kronisk lymfatisk leukemi) under soning i Belgia. Han fikk deretter omfattende cellegiftbehandling i Belgia i mange år. Tilstanden ble gradvis verre. Etter hvert fikk han mer avanserte medisiner. I en spesialisterklæring fra 2015 kom det frem at han trolig ville dø i løpet av seks måneder uten slike medisiner. Den eneste muligheten for å bli helt frisk var beinmargstransplantasjon. Det ble hevdet at verken medisinen eller transplantasjon var tilgjengelig for ham i Georgia. Han døde i Belgia i 2016 før saken kom opp for storkammeret.

Storkammeret tok ikke endelig stilling til behandlingstilbudet i Georgia, men slo fast at Belgia ville ha krenket EMK artikkel 3 hvis de hadde sendt ham til Georgia. Grunnen var at de ikke hadde vurdert godt nok om han ville ha blitt utsatt for umenneskelig behandling ved retur i lys av helsetilstanden og behandlingstilbudet i Georgia. Når det gjaldt terskelen for vern på grunn av helseproblemer, fastholdt domstolen at det må foreligge helt spesielle omstendigheter - «very exceptional circumstances». Men det kreves ikke at man ligger på dødsleiet, slik som i D mot Storbritannia. Artikkel 3 kan også gi rett til vern til alvorlig syke personer i andre, svært eksepsjonelle tilfeller – «in other very exceptional circumstances». Storkammeret uttaler i avsnitt 183 at det gjelder utlendinger som risikerer en alvorlig, hurtig og irreversibel forverring av helsetilstanden som enten medfører intens smerte eller betydelig kortere levetid uten tilstrekkelig behandling:

“183. The Court considers that the “other very exceptional cases" […] which may raise an issue under Article 3 should be understood to refer to situations involving the removal of a seriously ill person in which substantial grounds have been shown for believing that he or she, although not at imminent risk of dying, would face a real risk, on account of the absence of appropriate treatment in the receiving country or the lack of access to such treatment, of being exposed to a serious, rapid and irreversible decline in his or her state of health resulting in intense suffering or to a significant reduction in life expectancy. The Court points out that these situations correspond to a high threshold for the application of Article 3 of the Convention in cases concerning the removal of aliens suffering from serious illness."

Artikkel 3 gir altså rett til vern hvis det er en reell fare for at en alvorlig syk person («seriously ill person») vil bli utsatt for en alvorlig, hurtig og irreversibel («a serious, rapid and irreversible») forverring av helsetilstanden som enten medfører intens lidelse («intense suffering») eller en betydelig reduksjon av forventet levealder («a significant reduction in life expectancy») ved retur til hjemlandet fordi han ikke vil få tilstrekkelig behandling («on account of the absence of appropriate treatment in the receiving country or the lack of access to such treatment»). Dette gjelder både for fysiske og psykiske lidelser.

Har EMD utvidet vernet mot utsendelse i helsesaker?

Betyr dette at domstolen utvider vernet mot utsendelse i helsesaker og innfører en lavere terskel for å bli omfattet av vernet mot retur?

Vurderingstemaet i avsnitt 183 kan umiddelbart tyde på det. Det er forskjell på det å være nær døden (tidligere praksis) og det å få en alvorlig, hurtig og irreversibel forverring av helsetilstanden som enten medfører intens smerte eller betydelig kortere levealder uten tilstrekkelig behandling (Paposhvili-testen). Det kan for eksempel tenkes at mange personer med alvorlige kreft-, hjerte- eller karsykdommer vil kunne få en rask og alvorlig forverring av helsetilstanden og en betydelig kortere levealder uten tilstrekkelig behandling. På den annen side er kriteriene i avsnitt 183 nokså vage. De åpner for et visst skjønn. Hva ligger i en «hurtig» eller «alvorlig» forverring? Hva menes med «betydelig» kortere levetid? I tillegg sier storkammeret at dette gjelder «andre» svært eksepsjonelle tilfeller. Det taler for at det fortsatt skal være en høy terskel. Det må være «eksepsjonelle» omstendigheter i saken. Det å få en livstruende sykdom er ikke i seg selv eksepsjonelt. Mange mennesker har det. Storkammeret sier også at disse tilfellene skal samsvare med en høy terskel – «a high threshold». Den sier likevel ikke at det skal være samme høye terskel, bare «en» høy terskel. Videre sier domstolen i avsnitt 182 at den ønsker å “klargjøre" fremgangsmåten. Det står ikke at man ønsker å utvide vernet. Dommen er uklar. Den har potensiale til å favne vidt. Men den kan også tolkes slik at i hovedsak opprettholder den høye terskelen og dermed får begrenset rekkevidde.

Denne uklarheten kom til uttrykk i britisk praksis like etter dommen. I en avgjørelse fra 2017 mente det britiske asyltribunalet (gov.uk) at dommen medførte en klar utvidelse av EMDs praksis. Året etter kom ankeinstansen Court of Appeal til at Paposhvili kun representerte en svært beskjeden - «a very modest» - utvidelse (bailii.org). Denne avgjørelsen ble anket til britisk høyesterett. Britisk høyesterett uttalte seg ikke om graden av utvidelse i sin avgjørelse fra april 2020 (supremecourt.uk), men slo fast at ankedomstolens konkrete og snevre tolkning av dommen var feil. Høyesterett antydet vel at dette i stor grad beror på hvordan man tolker vilkårene i avsnitt 183, blant annet «betydelig» («significant») redusert levetid:

“31. […] Like the skin of a chameleon, the adjective takes a different colour so as to suit a different context. […] The word “significant" often means something less than the word “substantial". In context, however, it must in my view mean substantial. […] But even a reduction to death in the near future might be significant for one person but not for another. Take a person aged 74, with an expectancy of life normal for that age. Were that person's expectancy be reduced to, say, two years, the reduction might well - in this context - not be significant. But compare that person with one aged 24 with an expectancy of life normal for that age. Were his or her expectancy to be reduced to two years, the reduction might well be significant."

Statenes undersøkelsesplikt går lengre enn før

På et punkt synes det likevel klart at Paposhvili går noe lengre enn tidligere avgjørelser fra EMD. Det gjelder statenes plikt til å undersøke behandlingstilbudet i hjemlandet. Storkammeret understreker at statene må undersøke om den behandlingen som er generelt tilgjengelig, er tilstrekkelig og passende for utlendingens sykdom. Statene må også vurdere om han rent faktisk vil ha tilgang til denne behandlingen, blant annet på bakgrunn av kostnader ved behandlingen og reiseavstand (avsnitt 189 og 190). Hvis det er sterk tvil om han vil kunne få tilstrekkelig behandling, må staten innhente garantier fra myndighetene i hjemlandet om at han vil få det ved retur (avsnitt 191). Dette er nytt. I N mot Storbritannia (2008) la flertallet til grunn at klageren kunne returnere til Uganda, selv om det var usikkert om hun ville få behandling. I Paposhvili synes domstolen å kreve noe grundigere undersøkelser av behandlingstilbudet i hjemlandet.

Foreløpig er det ingen rettskraftige avgjørelser fra EMD som presiserer vilkårene for vern i Paposhvili-avgjørelsen. Storkammeret skal ta stilling til vern mot utsendelse på grunn av psykiske lidelser i Savran mot Danmark. Da er det godt mulig at storkammeret vil si noe om terskelen. Men avgjørelsen har ennå ikke kommet.

Refleksjoner rundt EMDs praksis

Det er ingen tvil om at domstolens dynamiske tolkning av konvensjonen kan gi verdifulle bidrag til rettsutviklingen i Europa. Men i noen tilfeller kan det også oppstå spørsmål og dilemmaer. Dette er ikke noe UNE tar hensyn til i sin saksbehandling. UNE vil til enhver tid oppfylle domstolens krav, slik vi er forpliktet til. Men av og til kan man stoppe opp og reflektere over de prinsipielle aspektene ved praksis – slik man bør gjøre med all praksis, også UNEs praksis.

Her er noen helt enkle betraktninger:

  • Utenfor kjerneområdet: Rett til vern på grunn av helseproblemer ligger godt utenfor kjerneområdet til EMK artikkel 3. Dette handler ikke om mishandling i Norge, men om risikoen for mishandling i mottakerlandet - “in the receiving state”- på grunn av lidelser som ikke engang myndighetene der kan holdes ansvarlig for (Paposhvili avsnitt 173 og 175). Dette handler ikke om konkrete overgrep eller at myndighetene nekter behandling på grunn av diskriminering. Dette handler om naturlige lidelser som følge av sykdom og manglende behandlingstilbud. Da konvensjonen ble vedtatt, var det ikke meningen at artikkel 3 skulle gi vern i slike tilfeller. Det var heller ikke meningen at konvensjonen skulle tolkes så dynamisk som domstolen har gjort. Dette er noe domstolen selv har bestemt.

  • Rekkevidde: Dette er ikke en ubetydelig problemstilling. Alle mennesker kan bli alvorlig syke. Og mange land kan ikke tilby dyre medisiner eller avansert behandling til sine borgere.

  • Forpliktelser: Disse sakene handler ikke bare om rett til vern mot utsendelse. For statene handler det også om rett til opphold og medisinsk behandling. Domstolen sier i Paposhvili (avsnitt 188) at den bare tar stilling til statens forpliktelse til å ikke returnere utlendingen. Men konsekvensen er at statene får ansvaret for personen, og må sikre at han får den behandlingen han trenger. I de fleste saker vil ønsket om behandling være det sentrale. Uten den vil beskyttelsen i artikkel 3 ha nokså liten verdi.
  • Helsevesenet i rike og fattige land: Domstolen understreker i Paposhvili (avsnitt 189) at dette ikke handler om å sammenligne nivået på behandlingstilbudet her og i hjemlandet. Samtidig sier domstolen at man skal sammenligne utlendingens helsetilstand her med hans forventede helsetilstand i hjemlandet (avsnitt 188). Når man skal gjøre det, vil kvaliteten på behandlingstilbudet i Norge og i hjemlandet kunne stå sentralt. I de fleste saker er det nettopp forskjellen på behandlingstilbudene som gjør at utlendingen får beskyttelse. Et konkret spørsmål i mange saker er om hjemlandet kan tilby den type behandling som allerede er påbegynt her og som helsefaglig personell mener er helt nødvendig. Da vil forskjellene i behandlingstilbudet lett kunne bli synlige og avgjørende.
  • Samfunnsmessige konsekvenser: Rett til vern i helsesaker kan få samfunnsmessige konsekvenser. For det første kommer utgiftene til medisinsk behandling. Det kan bli høye. I Paposhvili fikk klageren kreftbehandling i Belgia. Han fikk en medisin som kostet 6000 euro pr. måned i tillegg til avanserte medisiner for hepatitt C som kostet 700 euro pr. dag. En mulig transplantasjon ville kostet 150.000 euro (avsnitt 140). For det annet vil mange pasienter ha behov for sosiale og økonomiske ytelser, gjerne i lang tid. For det tredje kan det bli vanskeligere å utvise personer som utgjør en fare eller belastning for samfunnet. Det kan for eksempel gjelde voldelige personer med alvorlige psykiske lidelser som oppfyller vilkårene for vern i Paposhvili-avgjørelsen.
  • Absolutt vern: Domstolens praksis gir et absolutt vern mot utsendelse i helsesaker. Det kan ikke fravikes under noen omstendigheter eller avveies mot andre tungtveiende hensyn, heller ikke om helseinnvandringen eller belastningen på helsevesenet skulle bli stor. Norge har lang tradisjon for å gi opphold på humanitært grunnlag på grunn av alvorlige helseproblemer. Og det kan godt tenkes at mange medlemsstater gjør det samme. Men dette er en praksis som statene selv kan justere ut fra egne ønsker og behov.
  • EMDs begrunnelse: Når EMD har utvidet konvensjonen på andre områder, er det gjerne vist til at det er i samsvar med rettsoppfatningen i det store flertallet av medlemsstatene. I Paposhvili er det ingen henvisninger til statenes rettsoppfatninger eller praksis. Det er klart at artikkel 3 ikke var ment å gi rett til vern i slike saker da konvensjonen ble inngått. Og det er høyst tvilsomt om statene noen gang har ønsket en slik tolkning. Trolig er det få, om noen, stater som ønsker en utvidende tolkning av konvensjonens absolutte forpliktelser på et såpass politisk sensitivt område som helseinnvandring. Domstolen har heller ingen konkrete vurderinger av de samfunnsmessige konsekvensene av praksis. Den eneste prinsipielle begrunnelsen i D mot Storbritannia (1997) for å utvide returvernet til helsemessige forhold var «den fundamentale betydningen av artikkel 3 i konvensjonssystemet» og viktigheten av å ikke underminere det absolutte vernet i artikkel 3 (avsnitt 49). Men det at en bestemmelse er ufravikelig og sentral, betyr ikke nødvendigvis at man bør utvide virkeområdet. Tvert imot kan bestemmelsens absolutte karakter være et argument mot en utvidende fortolkning. Statene vil normalt ikke påta seg absolutte forpliktelser med mindre de har gitt klart uttrykk for det. I Paposhvili er begrunnelsen at konvensjonen skal gi «praktiske og effektive» rettigheter, ikke teoretiske eller illusoriske (avsnitt 182). Men det er heller en spesielt god begrunnelse for å utvide virkeområdet til en regel. En regel bør naturlig nok virke praktisk og effektivt mot den type handlinger som den skal beskytte mot. Men det betyr jo ikke uten videre at den må beskytte mot andre type handlinger eller situasjoner. Ingen kan ha vanskelig for å forstå de menneskelige aspektene ved domstolens praksis. Dette er triste saker. Problemet med domstolens vage begrunnelse er at den gir ingen klare grenser for hvor langt man skal strekke det absolutte vernet i de rene humanitære tilfellene. Hvor langt er man villig til å gå i møtet med sykdom, fattigdom og sosial nød? Det blir helt opp til domstolen.

Helse og innvandring er to sentrale temaer i samfunnsdebatten. De har stor velferdsmessig betydning og reiser viktige politiske spørsmål. Det er mange hensyn å ta og vanskelige avveininger. Ting blir ikke enklere når disse to temaene krysser hverandre. Rett til opphold i Norge på grunn av helseproblemer er i bunn og grunn et politisk spørsmål. Mange vil nok være enig i at man bør kunne gi opphold i enkelte tilfeller. Så kan man diskutere hvilke tilfeller det bør gjelde. Her kan det være ulike meninger. Et annet spørsmål er om det bør utformes som en absolutt rettighet og om det er domstolen i Strasbourg som bør gjøre det. Det kan det også være delte meninger om.

Andre kilder om helseproblemer i utlendingssaker