Av Christine Dahl, seniorrådgiver i Utlendingsnemnda
Spørsmålet i overskriften ble stilt i Rogalands Avis 8. oktober i et innlegg signert Heidi Bjerga, leder av støttegruppen for Neda. Det er et interessant spørsmål som vi i Utlendingsnemnda (UNE) gjerne kan gi noen svar på.
UNE har de siste par årene hatt et fortløpende analysearbeid knyttet til hva som blir utfallet når vi behandler omgjøringsanmodninger fra lengeværende barn og deres familier. Særlig ser vi da på de sakene hvor barna har vært minst fire og et halvt år i Norge, hvorav minst ett år på skole.
Ingen saker er like, og det er mange variabler i sakene, derfor er det ikke alltid lett å forutse hvordan vanskelige avveininger vil falle ut. Men i et tallmateriale som etter hvert utgjør noen hundre saker, ender det med at det gis oppholdstillatelser i om lag halvparten av disse sakene. Og det er ikke tilfeldig hvor det gis tillatelser og ikke.
Når UNEs beslutningstakere veier hensynet til barnets beste opp mot det som kalles innvandringsregulerende hensyn, da utøves det et skjønn. Men det er ikke noe helt fritt skjønn, så de kan ikke vekte akkurat som de vil. Politikerne har definert noen såkalte skjønnskriterier, altså ment noe om hva som skal være mer og mindre tungtveiende i avveiningene.
I mange saker der familier får bli ut fra hensynet til lengeværende barn, foreligger det ikke det som kalles tungtveiende innvandringsregulerende hensyn. Selv om det alltid foreligger innvandringsregulerende hensyn når noen har blitt værende ulovlig i Norge etter et endelig avslag, er de altså ikke alltid å regne for tungtveiende.
Noen foreldre legger fram pass eller bidrar på andre måter til å avklare hvem de er, og da foreligger det ikke tungtveiende mothensyn på temaet identitet. Så går man mer over i en gråsone når identiteten er usikker, mens man er klart over på tungtveiende innvandringsregulerende hensyn når det er oppgitt falsk identitet eller fremlagt falske papirer.
Tilsvarende kan beskrives variabler på temaet om man har vært tilgjengelig for å bli returnert av politiet. Noen har bodd på kjent adresse, andre har bodd på hemmelig eller ukjent sted. Noen har lagt fram pass, andre lar være å skaffe det, også etter oppfordringer. Noen har snakket sant om hvor de er fra, andre har påberopt seg en annen nasjonalitet. Familier som i liten grad har vanskeliggjort politiets muligheter for å tvangsreturnere dem, får lettere tillatelser hvis hensynet til barna tilsier det.
Det gis også en del tillatelser i saker med lengeværende barn selv om det foreligger tunge innvandringsregulerende hensyn. De innvandringsregulerende hensynene blir altså ikke nødvendigvis avgjørende selv om de er tungtveiende. For det kan være flere tunge hensyn som taler for å gi en tillatelse, også i tillegg til barns lange tilknytning.
Noen familier har barn med helt spesielle omsorgsbehov eller helseproblemer som er mer alvorlig enn hva UNE ser i mange saker. I noen saker er det iverksatt omfattende tiltak fra BUP eller barnevern. Det kan også være enslige foreldre med alvorlige fysiske eller psykiske plager som svekker deres omsorgsevne, og som står uten et nettverk ved en retur.
Det er altså mange variabler i sakene, i tillegg til antall år i Norge. Resultatene viser at mange lengeværende barn og deres familier får bli, særlig når de innvandringsregulerende hensynene ikke er så tungtveiende, eller når flere hensyn enn barns tilknytning taler for å gi en tillatelse.
UNE har fått mye kritikk for at vi noen ganger fatter et nytt avslagsvedtak etter at det forrige er underkjent av en domstol. Det skjer ikke ofte, men det skjedde for eksempel i Neda-saken. Det skjer gjerne hvis et vedtak blir dømt ugyldig ut fra at domstolen finner mangler ved begrunnelsen, men hvor UNE fortsatt mener resultatet var riktig, slik at det istedenfor å gis en tillatelse fattes et nytt vedtak med en tydeligere og bedre begrunnelse.
Men det motsatte skjer også. I saker hvor UNE får medhold i retten, til og med helt opp i Høyesterett, hender det at UNE deretter gir en tillatelse fordi ytterligere tid har gått eller andre nye momenter kommet til. Det skjer altså både at UNE taper i retten og deretter fatter et nytt avslagsvedtak, og at UNE får medhold i retten og deretter gir en tillatelse.
En viktig ting å være klar over: Den type avveininger som her er beskrevet, de gjøres aldri i saker hvor det foreligger et beskyttelsesbehov, det vil si i saker der det er farlig for asylsøkerne å returnere. For har man et beskyttelsesbehov, da får man bli uavhengig av såkalte innvandringsregulerende hensyn. Men i asylsaker hvor det ikke handler om beskyttelsesbehov, men om det skal gis oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, da er det UNEs beslutningstakere har både rett og plikt til å avveie hensynene som taler for og imot at det gis en tillatelse.
Kommentar først publisert i Rogalands Avis 15.10.2014