I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren ble utvist med to års innreiseforbud fordi hun var straffet for mishandling i nære relasjoner. UNE anså det som særlig alvorlig at hun hadde mishandlet egne barn over lengre tid. At hun hadde bodd i Norge i over 20 år og var kommet hit som barn, gjorde ikke at utvisning var uforholdsmessig.
Klageren ba om utlendingspass fordi hun fryktet myndighetene i hjemlandet og ikke kunne kontakte dem for å få pass. UNE mente hun ikke stod i fare for forfølgelse fra myndighetene, og at hun kunne søke om pass fra hjemlandet. Hun hadde heller ikke langt frem dokumentasjon på at det var umulig for henne å skaffe seg pass fra hjemlandet, og det forelå ingen særlige grunner for å gjøre unntak i saken.
Klageren fikk norsk statsborgerskap ved fødselen, men hadde ikke bodd her før hun fylte 22 år. Hun fikk likevel beholde statsborgerskapet fordi hun var bosatt her på vedtakstidspunktet, og dermed hadde tilstrekkelig tilknytning til Norge. UNE mente hun hadde vist at hun var bosatt ved å dokumentere at hun gikk på norskkurs og var registrert med adresse i Norge.
Kroatia var ansvarlig for å vurdere søknaden om beskyttelse. Et søsken i Norge utgjorde ikke en tilknytning som gjør at Norge er ansvarlig for søknaden. Det var heller ingen særlige grunner som gjør at Norge likevel er ansvarlig. UNE la til grunn at Kroatia vil gi klageren en forsvarlig saksbehandling i tråd med internasjonalt regelverk.
Basert på klagerens forklaring, mener UNE at en tilbakevending til Afghanistan ikke innebærer en risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep. Det foreligger heller ingen sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. UNE mente at klageren var over 18 år blant annet basert på aldersundersøkelsen, men tok ikke stilling til klagerens identitet.
Klageren har hatt midlertidige oppholdstillatelser siden 2007. Tillatelsene har vært begrenset på grunn av ID-tvil og ikke dannet grunnlag for permanent oppholdstillatelse. Søknaden ble avslått fordi vilkårene for en permanent tillatelse ikke var oppfylt. ID-tvil må vurderes i en fornyelsessak.
Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge. Basert på hennes forklaring om problemer med etiopiske myndigheter og menneskehandel var det ikke risiko for forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved tilbakevending til Etiopia. Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge.
Klageren fikk en begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd, jf. femte ledd. Nemndas flertall mente at klageren mest sannsynlig var mindreårig og la avgjørende vekt på barnets beste. I tillegg til alder og særlig sårbarhet, viste flertallet til de humanitære forholdene og en uklar retursituasjon. Klageren hadde ikke lagt frem tilfredsstillende dokumentasjon eller gitt tilfredsstillende opplysninger om sin identitet.
Klagerens permanente oppholdstillatelse bortfalt fordi hun hadde oppholdt seg for mye i utlandet. Hun fylte ikke vilkårene for å gjøre unntak fra regelen om bortfall.
