Søk i praksisbasen

Klageren og datteren fikk innvilget oppholdstillatelse som flyktninger. Nemnda mente de risikerte forfølgelse ved retur, på grunn av situasjonen for kvinner i Afghanistan etter Talibans maktovertakelse.

UNE omgjorde ikke sitt tidligere avslag på klagerens søknad om beskyttelse. UNE mente klageren ikke risikerte forfølgelse ved retur som etnisk hazara eller som følge av langvarig opphold utenfor hjemlandet. UNE mente familieinnvandring var riktig spor, siden klageren hadde familie i Norge. Klageren fikk bli i Norge mens søknaden ble behandlet.

Saken gjaldt skjæringstidspunktet for ettårsfristen i søknad om familieinnvandring (slik bestemmelsen lød frem til 01.08.2017).

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med sin mor i Norge, fordi det ikke var sannsynliggjort at moren hadde del i foreldreansvaret.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefellen i Norge fordi kravet til forsørgelse (underhold) ikke var oppfylt. Dagpenger er ikke inntekt som kan medregnes i kravet til fremtidig inntekt.

Klageren fikk ikke permanent oppholdstillatelse fordi hun ikke fylte vilkåret om tre års oppholdstid. Det var søkt innen ett år etter at barnet ble født, men klagerens far fylte ikke vilkårene for permanent oppholdstillatelse på dette tidspunktet.

Klageren fikk beskyttelse i Norge fordi hun hadde fått et barn utenfor ekteskap og dermed kunne risikere forfølgelse ved retur til hjemlandet.

Klageren fikk ikke beskyttelse i Norge fordi klagerens asylforklaring ikke er troverdig. UNE mente at det derfor ikke er risiko for forfølgelse eller andre alvorlig overgrep ved en retur til hjemlandet. UNE menet at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket. UNE vurderte hensynet til barnets beste, men kom etter en helhetlig vurdering til at oppholdstillatelse ikke gis.

Klageren og hennes barn fikk opphold på humanitært grunnlag på grunn av barnas tilknytning til Norge etter å ha bodd her i over fem år. Tillatelsen ble begrenset fordi det var tvil om familiens identitet.

UDI utviste klageren med fem års innreiseforbud fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger om identitet og tidligere opphold i Norge da hun søkte om familieinnvandring. Hun hadde også brutt tidligere innreiseforbud. UNE opprettholdt vedtaket om utvisning, men satte innreiseforbudet ned til to år av hensyn til klagerens barn.