Sist oppdatert: 29.01.2026 29.01.2026

Sammendrag: Utvisning

Vedtak om beskyttelse: Basert på klagerens forklaring, mener UNE at en tilbakevending til klagerens hjemsted i Afghanistan ikke innebærer en velbegrunnet risiko for forfølgelse eller alvorlige overgrep. Det foreligger heller ingen sterke menneskelige hensyn eller særlig tilknytning til Norge. Vedtak om uvisning: UNE omgjør UDIs vedtak om utvisning og innmelding i SIS. UNE mener at klageren ikke bevisst har gitt uriktige opplysninger i saken.

Bakgrunn

Saken gjelder: Klage over avslag fra UDI av 2024 på søknad om beskyttelse, samt klage over vedtak om utvisning og innmelding i SIS.

Tidligere Dublin-sak:

UDI mottok i 2020, anmodning fra et annet europeisk land, om å behandle asylsøknaden til klageren. Søkeren oppga at han var mindreårig og hadde en onkel i Norge. UDI avslo anmodningen og viste til at norske myndigheter krevde dokumentasjon på at søkeren var mindreårig i form av en medisinsk aldersundersøkelse. Myndighetene i det europeiske landet der han hadde søkt asyl, viste til at han hadde levert inn tazkera og at de da anså aldersundersøkelse som unødvendig. De ba Norge behandle asylsaken. Igjen avslo Norge anomdningen, og viste til at tazkera har svært lav notoritet. Myndighetene i det europeiske landet oversendte deretter både medisinsk aldersundersøkelse og en vurdering av en psykolog. Røntgen av håndledd konkluderte med at klageren var over 18 år. Psykologens evaluering konkluderte med at han var mindreårig. Det europeiske landet konkluderte derfor med at klageren var mindreårig, og anmodet Norge om å behandle søknaden. UDI avlo anmodning i 2021, og viste til at den medisinske undersøkelsen viste at søkeren var over 18 år.

Søknad om beskyttelse:

Klageren søkte om beskyttelse i Norge i 2022 ved politiets utlendningsenhet. Klageren opplyste at han kom til Norge en måned før han søkte beskyttelse. Søk i Eurodac viste at klageren var registrert som asylsøker i to andre europeiske land.

Klageren ble forhåndsvarslet av politiet i Norge om utvisning fordi klageren hadde gitt uriktige opplysninger. De viste til resultater i aldersundersøkelsen og at tazkeraen han hadde levert til det andre landers myndigheter viste at han var 16 år i 2020, og at han ikke hadde oppgitt at han hadde søkt asyl i et annet europeisk land.

Advokaten til klageren anført at hva gjaldt søknaden om asyl i to andre europeiske land, hadde klageren kun reist gjennom disse to landene for å komme seg videre til Norge for å bo sammen med onkelen sin. Han hadde ikke gitt uriktige opplysninger i saken og grunnvilkåret for utvisning var derfor ikke oppfylt.

UDI ba igjen i 2022, om at det europeiske landet der han søkte asyl i 2020 overtok behandlingen. Søknad om beskyttelse ble avslått etter utlendingsloven § 32 første ledd bokstav b.

Advokaten ba i 2023 om at saken ble realitetsbehandlet i Norge da saken syntes å ha stoppet opp i det andre europeiske landet. UDI besluttet å realitetsbehandles søknaden og gjennomførte asylintervju.

Klageren forklarte at han fryktet for sitt liv i Afghanistan. Faren hadde jobbet som kommandant for politistyrkene og også hatt en jordkonflikt med familiemedlemmer som var medlem av Taliban. Faren og bestefaren ble drept av disse familiemedlemmene da klageren var barn. Moren og søsteren døde kort tid etter. Han hadde mottatt trusselbrev fra Taliban om å følge dem, hvis han ikke gjorde det, var livet hans i fare.

UDI avslø søknaden om beskyttelse i 2024. UDI mente klageren ikke var å anse som flyktning, at han ikke stod i en reell fare for forfølgelse eller alvorlige overgrep ved retur, og at det heller ikke var grunn til å gi oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.

I klageomgangen viste advokaten til EUAAs rapport av 17.05.2024, der det sto at menn direkte involvert i "blood feuds" og "land disputes" var "higly likely to qualify for refugee status". Videre viste advokaten til at klageren var svært ung. Det ble anført at den generelle menneskerettssituasjonen i Afghanistan uansett var slik at han hadde krav på beskyttelse.

UDI fattet senere i 2024 vedtak om utvisning i fem år etter utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a. I klage på utvisningsvedtaket anførte advokaten at skyldkravet ikke var oppfylt, og subsidiært at det ikke forelå vesentlig uriktige opplysninger i saken. I alle tilfeller var opplysningssvikten ikke en "grov" overtredelse.

I tilleggsopplysninger fra asylmottaket framgikk det at klageren hadde vært innlagt på akuttpsykiatrisk avdeling med selvmordsforsøk. Epikrise fra sykehuset ble oversendt etter forespørsel.

UNEs vurdering

UNE var i hovedtrekk enig i UDI sin vurdering og viste til den. UNE tok ikke stilling til om klagerens forklaring var tilstrekkelig sannsynlig, fordi det uansett ikke var avgjørende for utfallet av saken. Selv med utgangspunkt i klagerens forklaring, mente UNE han ikke hadde behov for beskyttelse. Når det gjaldt anførsler knyttet til at hans far hadde jobbet som politikommandant og at han fryktet reaksjoner fra Taliban og slektninger, mente UNE at det ikke var tilstrekkelig sannsynliggjort at han i kraft av å være sønnen til sin far, risikerte forfølgelse fra Taliban. Hva gjaldt jordkonfliktene med slektningene, viste UNE til at UNE var kjent med at konflikter knyttet til rettigheter over jord, vann og eiendom er svært utbredt og vanlig i Afghanistan, da dyrkbar jord er verdifull og utgjør livsgrunnlaget for den store majoriteten av afghanere. Men slik saken var opplyst var det ifølge UNE ingenting som tilsa at noen var ute etter klageren ved retur. Konflikten virket å være avklart ved at klagerens far og bestefar skal ha blitt drept som følge av konflikten og familiemedlemmer i Taliban hadde overtatt eiendommen. UNE mente det var svært lite sannsynlig at klagerens familimedlemmer som hadde overtatt eiendommen, ville se han som en trussel om han returnerte. Lengre opphold i Norge gir han ifølge UNE heller ikke en velbegrunnet frykt for forfølgelse ved retur, og gjør han ikke mer utsatt enn andre afghanere som har vært i vestlige land. Han fremstår ikke som en person som vil tiltrekke seg negativ oppmerksomhet, han er kjent med afghansk kultur og samfunnsforhold. Se blant annet temanotat fra Landinfo om Afghanistan fra 20.01.2025- Afghanistan: Situasjonen for afghanske menn, Respons fra Landinfo- Afghanistan: Utreise og retur etter Talibans maktovertakelse- 29.02.2022, og rapporter fra EUAA fra 2024-2022.

De livsbegrensningene som klageren vil utsettes for ved retur, er ikke så alvorlige brudd på menneskerettighetene at de utgjør forfølgelse. Den generelle sikkehertssituasjonen, både på klagerens hjemsted og generelt i Afghanistan, vurderes av UNE å være tilstrekkelig stabil til at klageren kunne returnere dit.. Vilkårene for å ansees som flyktning er derfor ikke oppfylt etter utlendingsloven § 28.

I journal fra sykehuset framgår at klageren i 2025 ble innlagt på akuttpsykiatrisk grunnet depresjon og suicidalitet. Det framgikk der at han hadde milde depressive plager med klar situasjonsbetinget bakgrunn, med henvisning til klagerens livvsituasjon og uavklarte asylstatus. Klageren fremstår ikke som en person som er særskilt sårbar, fordi klagerens helsetilstand og problemer knytter seg opp mot hans situasjon i Norge. UNE hadde forståelse for at klageren hadde funnet saksbehandlingstiden på ca tre år belastende, mye skyldtes manglende respons fra det andre europeiske landet, som til slutt gjorde at UDI likevel behandlet saken. Saksbehandlingstiden ble tilllagt en viss vekt, men ikke så tungtveiende at den kunne gi opphold etter utl. § 38. UNE viste forøvrig til UDI sin vurdering og at han ikke hadde en særlig sterk tilknytning til Norge selv om han hadde en onkel her.

Vedtak om omgjøring av utvisning og registrerring i Schengen informasjonssystem (SIS).

UNE mente at det ikke forelå sannsynlighetsovervekt for at klageren bevisst hadde gitt uriktige opplysninger om sin alder. UNE mente også det var tvil om klageren kunne sies å ha tilbakeholdt opplysninger om sin asylsøknad i et annet europeisk land før ankomst i Norge. Selv om han ikke hadde spesifiert at han hadde søkt beskyttelse der, var han helt åpen om sitt opphold der.

UNE konkluderte med at klageren ikke hadde gitt uriktige opplysninger og at de grunnleggende vilkårene for utvisning derfor ikke var oppfylt. Uvisningen ble derfor omgjort og han ble ikke registrert i SIS.

Konklusjon

Klageren fikk avslag på beskyttelse. UDI sitt vedtak om utvisning ble omgjort og han ble ikke registrert i SIS. Han måtte likevel forlate Norge innen utreisefristen da han ikke hadde oppholdstillatelse i Norge fordi han hadde fått avslag på søknad om beskyttelse.

Var dette sammendraget nyttig?