Sammendrag: Utvisning

Bakgrunn

Klageren kom til Norge som asylsøker i 2009, og fikk avslag på sin søknad om beskyttelse. Han har siden oppholdt seg i Norge, og blant annet søkt familieinnvandring med sin samboer, som er mor til deres to felles barn. I en tidligere utvisningssak ble han utvist med fem års innreiseforbud.

UNE opprettholdt UDIs vedtak i denne utvisningssaken, og UNEs vedtak ble også kjent gyldig i etter domstolsbehandling. Etter forskriftsendring, der det ble innført adgang til å ilegge tilleggstid som alternativ til utvisning i enkelte saker, besluttet UNE å behandle klagerens omgjøringsanmodning i nemndmøte.

UNEs vurdering

Etter UNEs vurdering tydet ingenting på at UNEs opprinnelige vedtak eller tidligere beslutninger var feil på de tidspunktene de ble truffet. Imidlertid har det kommet en ny bestemmelse i utlendingsforskriften § 14-1a, som trådte i kraft 20.01.2025. Dette var bakgrunnen for at saken ble behandlet i nemndmøte.

UNE fant først at klagerens identitet ikke var sannsynliggjort, og viste til at han ikke hadde gjort det som kunne forventes av ham for å fremskaffe identitetsdokumenter.

Videre kom UNE til at de objektive vilkårene fortsatt var oppfylt, da klageren hadde forsettlig gitt uriktige og åpenbart villedende opplysninger i asylsaken ved å fremlegge dokumenter som hadde blitt verifisert som falske. Det ble ikke funnet grunn til å verifisere disse en tredje gang, og det forelå heller ikke forhold som tilsa at det ikke kunne festes lit til ambassadens konklusjoner i saken. UNE kommenterte også at utover dette forholdet, hadde klageren også mangeårig ulovlig opphold bak seg, som utgjør en grov overtredelse av utlendingsloven.

Når det gjaldt forholdsmessighetsvurderingen, viste UNE til at de tidligere vurderingene, hvor utvisning med tidsbegrenset innreiseforbud ikke ble funnet uforholdmessig, i stor grad fortsatt gjorde seg gjeldende. Det særlig nye var forskriftsendringen om at det vil være uforholdmessig å utvise dersom utlendingen er forelder til mindreårige barn som det utøves familieliv med, og det ikke er mulig å videreføre familielivet i utlendingens hjemland.

UNE måtte derfor ta stilling til om det ville være mulig å videreføre familielivet i hjemlandet, og hvis ikke, om det er forhold som likevel tilsa at utvisning kunne være forholdsmessig.

UNE mente det må noe mer til enn en rent teoretisk mulighet for at familien kan returnere til klagerens hjemland. Klagerens datter har beskyttelsestillatelse i Norge. Klagerens samboer og sønn hadde ikke fått fornyelse ettersom de ventet på svar på søknad om permanent oppholdstillatelse. Dersom de skulle reise til klagerens hjemland, ville trolig ingen av dem kunne returnere til Norge, ettersom de ikke vil ha et oppholdsgrunnlag å returnere på. UNE anså dette som en sterkt urimelig konsekvens i denne saken. Her tok UNE også med at sønnen på vedtakstidspunktet hadde opparbeidet seg en særlig tilknytning til Norge etter praksis.

Etter en helhetsvurdering, der UNE også så hen til at klageren og samboeren ikke var gift, og at de eventuelt må bli det for å kunne ta opphold i klagerens hjemland, kom UNE til at familiens situasjon var slik at det ikke kunne anses mulig å videreføre familielivet i klagerens hjemland. Det bør særlig lagt vekt på barnas situasjon.

UNE vurderte deretter om det likevel kunne være forholdsmessig å utvise klageren, som kan være aktuelt dersom det foreligger særlig skjerpende omstendigheter. UNE fant ikke at forholdene i klagerens sak var så alvorlige at man kom inn under unntaket. Klageren hadde aldri gått i skjul, men bodd på kjent adresse. Manglende bidrag til å sannsynliggjøre identitet, og dermed muliggjøre retur, anså ikke UNE alvorlig nok til å begrunne unntak.

Konklusjonen ble derfor at det ville være uforholdsmessig med utvisning.

UNE vurderte videre spørsmålet om oppholdstillatelse, og kom til at klageren ikke fyller vilkårene for å få beskyttelse. Derimot mente UNE at det forelå sterke menneskelige hensyn som talte for å innvilge oppholdstillatelse i medhold av utlendingsloven § 38. Det ble særlig lagt vekt på hensynet til barnas beste, og vurderingen som ble gjort av at familien ikke kan forventes å ta opphold i klagerens hjemland.

Hensynet til respekt for lovens regler kunne tilsi at klageren ble henvist til å søke oppholdstillatelse i familieinnvandring, fremfor å gis en tillatelse etter § 38. UNE bemerket at praksis her hadde vært uklar og skriftende, men at det i en stornemnd i 2022 hadde blitt avgjort at § 38 skulle foretrekkes fremfor å søke familieinnvandring med eget barn. Selv om sakene var ulike, var mange av momentene i denne saken de samme som i stornemndsaken. Det ble også vist til en avgjørelse fra Sivilombudet i etterkant av stornemndvedtaket, der ombudet mente § 38 var riktig spor.

UNE kom etter en totalvurdering til at det ikke forelå avgjørende innvandringsregulerende hensyn som tilsa at oppholdstillatelse etter § 38 ikke kunne innvilges, og valgte derfor dette sporet. Det ble likevel gitt begrensninger etter § 38 femte ledd som følge av at klageren ikke hadde fremlagt identitetspapirer, selv om dette ble ansett mulig.

Til sist ble klageren ilagt tre års tilleggstid for innvilgelse av en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse.

Konklusjon

Utvisningsvedtaket ble omgjort, klageren ble gitt en idlertidig oppholdstillatelse på ett år, og tre års tilleggstid.