Sammendrag: Familie

Bakgrunn

Klageren søkte om familieinnvandring med sin mor, som har permanent oppholdstillatelse i Norge. DNA-test bekreftet slektskapet, og faren hadde samtykket til søknaden. Faren bor i hjemlandet, mens klageren bor i et annet land.

UDI avslo søknaden fordi kravet til fremtidig inntekt og tidligere inntekt ikke var oppfylt for moren (referansepersonen). Det var ikke grunn til å gjøre unntak fra de vanlige reglene om familieinnvandring.

I klageomgangen ble det opplyst at kravene til fremtidig inntekt for moren vil bli oppfylt. Hun får opplæring i norsk for å kunne forsørge flere barn i Norge, og hun har en muntlig avtale om snarlig arbeid. Hun opplyste at datteren bor i et annet land enn faren for å hindre tvangsekteskap og kjønnslemlestelse. Faren er ingen omsorgsperson, og han har gitt fra seg foreldreansvaret. Moren betaler for leie av et rom, og utleieren utsetter datteren for psykisk vold og presser moren for mer penger.

UDI fastholdt at kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Det nye arbeidsforholdet var ikke dokumentert. De nye opplysningene om faren var ikke sannsynliggjort, og faren måtte regnes som en omsorgsperson.

UNEs vurdering

Moren mottar overgangsstønad for enslig forelder, men denne ytelsen er ikke nevnt i utlendingsforskriften § 10-8 første ledd som fremtidig inntekt. Hun har også hatt lønnsinntekt, men dette arbeidsforholdet har opphørt. Hun vil få utbetalt lån fra Lånekassa, men denne inntekten er ikke tilstrekkelig til å oppfylle kravet til fremtidig inntekt. Det er ikke sannsynliggjort at hun vil ha tilstrekkellig inntekt fremover i tid. Det er heller ikke unntak fra inntektskravet i denne saken.

Klageren var under 15 år da hun søkte, men hun er ikke uten omsorgspersoner i hjemlandet etter forskriftens § 10-8 fjerde ledd. I henhold til Justisdepartementets instruks til UDI GI-08/2011 vil en forelder med del i forelderansvar alltid regnes som en omsorgsperson. Det er tidligere opplyst at klageren har bodd sammen med sin far etter at moren kom til Norge i 2015 og frem til klageren reiste til et annet land for å levere søknaden om familieinnvandring. At faren har overlatt ansvaret for henne til andre i forbindelse med at søknaden ble levert, tilsier ikke at han er utelukket som omsorgsperson. Faren kan heller ikke utelukkes som omsorgsperson ved at han fraskriver seg ansvaret. Opplysningene som er gitt i klageomgangen om faren og omsorgssituasjonen er ikke troverdige og de strider mot opplysningene som samlet sett ligger i saken. De fremstår som konstruert og tilpasset UDIs avslag.

Det er ikke "særlig sterke menneskelige hensyn" etter forskriftens § 10-11. Det skal svært mye til for å gjøre unntak etter denne bestemmelsen. Spørsmål om behov for beskyttelse reguleres av andre regler, og klagerens situasjon skiller seg ikke vesentlig fra andre, sammenlignbare saker. Praktiske og økonomiske hensyn som hindrer moren fra å tjene nok, kan ikke tilsi unntak. Dette gjelder for svært mange.

Klageren er ikke hørt gjennom en samtale fordi saken var en åpenbar avslagssak, se forskriftens § 17-5. Hun er hørt ved opplysninger gitt av moren og fullmektigen. Selv om hun ønsker å bo sammen med moren og lever under vanskelige forhold, er det ikke opplysninger som tilsier at hun har et særlig behov for moren. Innvandringsregulerende hensyn - hensynet til en kontrollert innvandring - gjør også at dette ikke kan være avgjørende.

Det er ikke opplysninger i saken som tilsier at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden.

Konklusjon

Klageren får ikke tillatelse til familieinnvandring.