Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Ved ankomst oppga klageren å være mindreårig og anførte at han risikerte forfølgelse fra Taliban. Hans bror hadde forsvunnet, og det hadde da blitt bestemt at han skulle forlate hjemlandet. Han hadde ikke med ID-dokumenter, men fremla kopi av pass og ID-kort som han hadde fremlagt i forbindelse med en søknad om familieinnvandring tidligere.

UDI fant at hans forklaring om alder ikke kunne legges til grunn og viste blant annet til alderstest. Det ble også lagt til grunn at hans troverdighet var svekket, og forklaringen om beskyttelsesbehov ble ikke funnet noenlunde sannsynlig.

UNEs vurdering

UNE vurderte først hvilken alder som skulle legges til grunn. Alderstesten (BioAlder) ga en klar indikasjon på at han var over 18 år da testen ble gjennomført. Sammenholdt med observasjoner under intervju, fra politiet og fra personer som hadde hatt kontakt med ham på mottak mv., kom UNE frem til at han ikke har sannsynliggjort sin oppgitte alder. UNE la til grunn at han var over 18 år. UNE tok ikke stilling til identiteten ut over aldersvurderingen, da det ikke hadde betydning for utfallet i saken.

UNE mente videre at det var grunn til å stille spørsmål ved klagerens generelle troverdighet, men fant at det ikke hadde betydning for utfallet. Det ble tatt utgangspunkt i det avdempede beviskravet noenlunde sannsynlig. UNE la deretter til grunn at forklaringen ikke var noenlunde sannsynlig. Det ble særlig vist til valutatransaksjoner mellom klagerens bror i Norge og en bror i Afghanistan som i henhold til klagerens forklaring skulle være forsvunnet i den perioden transaksjonene fant sted. Det ble ellers vist til at forklaringen er sparsom, vag og lite detaljert, og dessuten inneholder motstrid om alvorlige hendelser som skal ha funnet sted. UNEs vurdering var at klagerens beskrivelser ikke fremsto som selvopplevde historier.

Etter dette kom UNE til at klageren ikke var å anse som flyktning i medhold av utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Det ble vist til begrunnelsen i UDIs vedtak. UNE kommenterte særlig anførslene om at det langvarige oppholdet i vesten, og en anført vestliggjøring, villle gjøre ham utsatt ved retur. Her kom UNE til at klageren ikke fremstår som en person som vil tiltrekke seg negativ oppmerksomhet av den grunn. Han er født og oppvokst i Afghanistan, kjenner språket og kulturen og har ikke gitt uttrykk for holdninger som kan virke støtende der.

UNE fant heller ikke at klageren tilhørte noen av gruppene som kan risikere å bli utsatt for forfølgelse ved retur til Afghanistan i dag, så som kvinner, journalister, aktivister eller seksuelle minoriteter. Selv om afghaneres menneskerettigheter er sterkt begrenset, mente UNE at de livsbegrensningene som klageren vil utsettes for, ikke er så alvorlige at det utgjør forfølgelse. Klageren har derfor ikke rett til beskyttelse etter denne bestemmelsen.

Etter UNEs vurdering er heller ikke den generelle sikkerhetssituasjonen i hjemlandet slik at alle afghanere har behov for beskyttelse. Retur ble vurdert mot Afghanistan som helhet, som følge av den usikkerhet klageren selv har skapt med hensyn til hvor han kommer fra.

Og til sist mente UNE at det heller ikke forelå sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til riket som tilsa en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Den humanitære situasjonen er vanskelig og forverret etter Talibans maktovertakelse, men tilsier ikke at det er utilrådelig for alle afghanere å returnere dit. Klageren er en voksen, arbeidsfør mann uten helseproblemer. Han har familie og nettverk i hjemlandet og kjenner språk, kultur og samfunnsforhold godt. Han fremstår ikke som en særskilt sårbar person.

Konklusjon

Klageren får ikke beskyttelse etter utlendingsloven § 28 eller oppholdstillatelse etter § 38. Han må forlate Norge og Schengenområdet innen fastsatt frist, og vedtaket blir registrert i Schengen Informasjonssystem (SIS).