Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum
Klageren fikk en begrenset oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38 første ledd, jf. femte ledd. Nemndas flertall mente at klageren mest sannsynlig var mindreårig og la avgjørende vekt på barnets beste. I tillegg til alder og særlig sårbarhet, viste flertallet til de humanitære forholdene og en uklar retursituasjon. Klageren hadde ikke lagt frem tilfredsstillende dokumentasjon eller gitt tilfredsstillende opplysninger om sin identitet.
Bakgrunn
Klageren søkte asyl i Norge i 2022 og oppga egen alder til å være 15 år. Han forklarte at han fryktet å bli drept av Taliban på grunn av farens arbeid og en jordkonflikt.
UDI avslo søknaden og mente at klageren ikke var mindreårig. Han hadde verken lagt frem et gyldig ID-dokument eller sannsynliggjort alderen gjennom sin forklaring. Aldersundersøkelsen tilsa at han var over 18 år. UDI viste også til atferd og utseende. Asylforklaringen var ikke tilstrekkelig sannsynliggjort og det var ikke grunnlag for en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38.
I klageomgangen viste advokaten til at tazkera og vaksinasjonskort bekreftet fødselsdatoen. Det var ikke mulig å legge frem ytterligere dokumentasjon.
UNEs vurdering
Nemndas flertall mente det var mest sannsynlig at klageren var mindreårig, men noe eldre enn han selv hadde oppgitt. Flertallet viste til utseendet, atferd og kommunikasjonsform og til at klageren var registrert som mindreårig i to andre europeiske land. Aldersundersøkelsen gjaldt bare visdomstann, og den sier uansett ikke noe om klagerens alder. Den er basert på statistikk og kan ikke være avgjørende. Klageren hadde ikke sannsynliggjort sin identitet ut over alder, men flertallet tok utgangspunkt i at han var fra Afghanistan.
Mindretallet viste bl.a. til at forklaringen om familie og bakgrunn ikke var troverdig og la avgjørende vekt på aldersundersøkelsen, tatt for mer enn halvannet år siden. Den viste en visdomstann på stadiet H, det siste utviklingsstadiet (Bioalder). Klageren måtte derfor mest sannsynlig være over 18 år nå.
Flertallet mente at asylforklaringen ikke var troverdig og ikke noenlunde sannsynlig. Verken den generelle sikkerhetssituasjonen i Afghanistan eller individuelle forhold tilsa beskyttelse etter utlendingsloven § 28.
Flertallet mente imidlertid at det var sterke menneskelige hensyn i saken og viste til den generelle humanitære situasjonen i landet og til at klageren var mindreårig og fremstod som spesielt sårbar og umoden for alderen. Han hadde dårlige returforutsetninger. De viste også til den krevende reisen til Europa og lang tid borte fra familien. Hensynet til barnets beste var avgjørende, og klageren fikk en § 38-tillatelse, men begrenset til ett år fordi identiteten ikke var sannsynliggjort.
Klageren hadde kontakt med sin familie og flertallet mente at han kan fremskaffe originale ID-dokumenter. Klageren må også avgi en troverdig forklaring om familie og bakgrunn før identiteten kan anses som sannsynliggjort.
Konklusjon
Klagen fikk ikke en beskyttelsestillatelse, men en fornybar ettårig oppholdstillatelse ut fra sterke menneskelige hensyn. Tillatelsen danner ikke grunnlag for permanent oppholdstillatelse eller familieinnvandring.