Sammendrag: Tilbakekall

Bakgrunn

Klageren kom til Norge og søkte beskyttelse. Han oppga å være fra Mogadishu i Somalia. UDI trodde ikke på asylforklaringen hans, men ga ham en beskyttelsestillatelse på grunn av sikkerhetssituasjonen på hjemstedet. Se utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b. I innvilgelsen skrev UDI at de ville foreta en ny vurdering av hans identitet ved en eventuell fremtidig søknad om norsk statsborgerskap. Han fikk også innvilget reisebevis.

Klageren søkte og fikk senere permanent oppholdstillatelse. Han fikk et barn i Norge, som fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med ham. Etter hvert søkte han om statsborgerskap. UDI avslo søknaden fordi de mente han ikke hadde sannsynliggjort sin identitet, og UNE opprettholdt avslaget.

Et par år etterpå søkte klageren på nytt om norsk statsborgerskap. Omtrent på samme tid vurderte UDI å tilbakekalle oppholdstillatelsene. De ba politiet om å holde en forvaltningssamtale med ham. Han ble blant annet spurt om sin oppvekst, familienettverk, klantilhørighet og om geografiske og politiske forhold på hjemstedet.

UDI vedtok å tilbakekalle klagerens midlertidige og permanente oppholdstillatelser. De mente han mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger om sin identitet, nærmere bestemt om føde- og hjemsted. UDI mente at han ikke var fra Mogadishu. De uriktige opplysningene hadde vært vesentlige for at han fikk beskyttelse i Norge. Det var ikke grunnlag for en ny oppholdstillatelse, verken ut fra beskyttelsesbehov eller ut fra sterke menneskelige hensyn. UDI fattet også vedtak om utvisning med varig innreiseforbud. Reisebeviset ble også inndratt. Samtidig tilbakekalte UDI oppholdstillatelsen til klagerens barn.

UNEs vurdering

Tilbakekall, beskyttelse og reisebevis

Oppholdstillatelser kan tilbakekalles dersom en utlending mot bedre vitende har gitt uriktige opplysninger eller fortiet forhold av vesentlig betydning for vedtaket.

UNE mente at klageren mest sannsynlig hadde gitt uriktige opplysninger om hvor han var født og oppvokst, om familie og klantilhørighet. Han hadde altså forklart seg uriktig om sin identitet, og dermed også om sitt grunnlag for å søke om beskyttelse, siden dette var knyttet til forholdene i Mogadishu. I vurderingen la UNE blant annet vekt på at han hadde liten kunnskap om hjemstedet, at hans forklaring om skolegang ikke var troverdig, at han manglet kunnskap om klanen familien tilhørte, og at han ikke hadde forklart seg troverdig om sitt familienettverk. Han hadde ikke medvirket til å avklare sin identitet, og UNE påpekte blant annet at etniske somaliere er hjemmehørende i blant annet Kenya, Etiopia og Djibouti i tillegg til Somalia. Tvil om hjemsted skapte derfor tvil om hvilket land han hørte hjemme i før han kom til Norge. Klageren hadde også gitt uriktige opplysninger om grunnen til at han søkte beskyttelse i Norge, siden asylforklaringen hans handlet om ting som hadde skjedd i Mogadishu.

UNE mente at klageren hadde gitt de uriktige opplysningene mot bedre vitende. Disse opplysningene hadde også vesentlig betydning da han fikk innvilget oppholdstillatelse. De grunnleggende vilkårene for å tilbakekalle hans midlertidige og permanente oppholdstillatelser var oppfylt, se utlendingsloven § 63 første ledd.

UNE kom videre til at adgangen til å tilbakekalle tillatelsene skulle benyttes. Saken var alvorlig, blant annet fordi uriktige opplysninger gjør det vanskelig for utlendingsmyndighetene å vurdere saker korrekt og dessuten holde kontroll med hvem som befinner seg i Norge. Dette undergraver en regulert innvandring til landet. UNE viste også til allmennpreventive hensyn og hensynet til likebehandling.

UNE vurderte deretter om klageren hadde et beskyttelsesbehov i dag, men kom til at han ikke var flyktning etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a eller b.

Reisebevis kan nektes utstedt dersom det er tvil om utlendingens identitet, se utlendingsforskriften § 12-1 første ledd bokstav b. Klagerens reisebevis kunne derfor inndras.

Utvisning og ny oppholdstillatelse

UNE mente at det var grunnlag for å utvise klageren. UNE viste til at han forsettlig hadde gitt uriktige opplysninger da han kom til Norge og hadde fastholdt disse over flere år. Opplysningene hadde vært vesentlige for at klageren fikk opphold i Norge. De grunnleggende vilkårene for å utvise klageren var derfor oppfylt, se utlendingsloven § 66 første ledd bokstav a andre alternativ.

UNE mente imidlertid at en utvisning ikke ville være forholdsmessig. Klagerens handlinger ble ansett å være alvorlige, siden uriktige opplysninger blant annet undergraver asylinstituttet, muligheten til å vurdere utlendingssaker på en korrekt måte, samt ha en kontrollert innvandring til Norge. En utvisning ville ikke være uforholdsmessig av hensyn til klageren selv. Oppholdet i Norge var basert på falske premisser, og han hadde god tilknytning til hjemlandet. Han hadde samboer og barn her, men familielivet var etablert mens samboeren ikke hadde lovlig opphold i Norge.

Utvisning var derimot uforholdsmessig av hensyn til barnet. UNE viste blant annet til at barnet hadde en diagnose som innebar et sterkt behov for forutsigbarhet og stabilitet. Dersom familien måtte reise fra Norge, ville barnet ha større problemer enn andre barn med å tilpasse seg dette. En varig utvisning ville innebære en uvanlig stor belastning for barnet. Et nedsatt innreiseforbud ville heller ikke være forholdsmessig for barnet.

I stedet for utvisning besluttet UNE at en fremtidig søknad om permanent oppholdstillatelse skulle avslås. Se § 70 annet ledd, andre alternativ. UNE viste til at det forelå tungtveiende innvandringsregulerende hensyn i saken, i form av at klageren hadde gitt uriktige opplysninger og aktivt motarbeidet en avklaring av egen identitet.

Av hensyn til klagerens barn innvilget UNE en ny midlertidig oppholdstillatelse. UNE viste til at barnet hadde et særlig behov for omsorg fra begge sine foreldre, i tillegg til oppfølging fra helsevesenet og andre offentlige tjenester i Norge. Hensynet til barnets beste tilsa en oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. Dette hensynet veide tyngre enn de innvandringsregulerende hensynene i saken. Tillatelse ble begrenset som følge av tvil om identiteten, se lovens § 38 femte ledd. Tillatelsen kunne fornyes, men dannet ikke grunnlag for familieinnvandring.

UNE fattet også vedtak om å gi samboeren en midlertidig oppholdstillatelse på samme grunnlag. UNE omgjorde også UDIs vedtak om tilbakekall i barnets sak og ga barnet en ny midlertidig oppholdstillatelse.

Konklusjon

UNE opprettholdt UDIs vedtak om å tilbakekalle klagerens tidligere tillatelser. Utvisningen ble derimot opphevet, og klageren fikk en midlertidig oppholdstillatelse på humanitært grunnlag av hensyn til barnets beste. I stedet for utvisning bestemte UNE at klageren ikke kunne få permanent oppholdstillatelse i fremtiden. Reisebeviset ble inndratt.