Sist oppdatert: 17.02.202217.02.2022

Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Nemnda vurderte om det kunne gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse fordi klageren hadde et sykt barn med stort pleiebehov. Nemnda kom til at det ikke kunne gjøres unntak på grunn av "særlige grunner". Klageren kunne på sikt oppfylle kravet om selvforsørgelse.

Bakgrunn

 
I forbindelse med klagerens søknad om permanent oppholdstillatelse ble det opplyst at det måtte gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse på grunn av "særlige grunner". Se utlendingsforskriften tidligere § 11-11 fjerde ledd (nå § 11-12 tredje ledd). Klageren hadde et alvorlig sykt barn. Barnet hadde vært operert flere ganger, var under oppfølging på sykehus, hadde vært hjemme fra barnehage på grunn av risiko for covid-19 og var til tider ofte hjemme fra skolen på grunn av helseplager. Klageren mente at hun på grunn av barnets store pleiebehov ikke var i stand til å arbeide.
 
UDI avslo klagerens søknad om permanent oppholdstillatelse fordi hun ikke oppfylte kravet om å ha vært selvforsørget de siste 12 månedene, se utlendingsloven § 62 første ledd bokstav f. UDI mente også at det ikke forelå sterke nok grunner til å gjøre unntak fra kravet på grunn av "særlige grunner".
 
I klageomgangen ble det lagt frem mer dokumentasjon på barnets oppfølgingsbehov. Det ble fremhevet at oppfølgingsbehovet hadde i perioder vært så stort at klagerens ektefelle måtte ta permisjon fra jobben slik at de begge kunne være hjemme. I disse periodene fikk ektefellen pleiepenger. I tillegg hadde paret fått flere barn, det yngste var under et år.
 

Vurdering og konklusjon

 
Det kan gjøres unntak fra kravet om selvforsørgelse dersom "særlige grunner" foreligger, se utlendingsloven § 62 første ledd bokstav f og utlendingsforskriften § 11-12 tredje ledd. Regelen er utdypet i departementets rundskriv G-05/2017. Her understreker departementet at unntaksadgangen bare er ment å gjelde der det vil være særlig urimelig å forvente at utlendingen vil kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse.
 
Nemnda påpekte at det ikke var tvil om at den første tiden i Norge hadde vært hard for foreldrene da barnet gjennomgikk flere operasjoner og måtte ha tett oppfølging. Nemnda kom likevel frem til at klagen ikke skulle tas til følge. Det ble lagt vekt på at det fremsto som at barnet i dag ikke lenger hadde et like stort medisinsk behandlingsbehov som krevde stadig oppfølgning. Nemda la vekt på notat fra legen der det sto at barnet ikke hadde kliniske plager og hadde tilfredsstillende vekt, og at det var en stund til neste oppfølging på sykehus. I tillegg ble det i stor grad lagt vekt på at det fremsto som om klageren var hjemmeværende primært som følge av sine yngre barn, ikke fordi barnet har et større omsorgsbehov enn barn på samme alder. Nemnda la også vekt på at klageren var en ressurssterk kvinne som ga uttrykk for at hun ville arbeide eller studere.
 
For nemnda fremsto det ikke som at familiens og klagerens situasjon de siste årene skilte seg vesentlig fra hva som ellers gjelder en familie med små barn, og at det ikke er uvanlig at et barn i en familie kan kreve noe mer av foreldrene enn hva som følger av barnets alder (aldersadekvat). Nemnda konkluderte derfor med at det ikke fremsto som særlig urimelig å forvente at klageren på sikt vil kunne oppfylle kravet om selvforsørgelse.

Var dette sammendraget nyttig?