Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefelle i Norge. Det var ikke dokumentert at ektefellen (referansepersonen) var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Ukraina. Ekteskapet var ikke anerkjent i Norge, se ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav c.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse med ektefelle (referanseperson) i Norge. UDI avslo søknaden fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt (underholdskravet). Vedtaket ble påklaget og UDI fattet nytt vedtak i saken. UDI la til grunn at underholdskravet var oppfylt, men avslo søknaden fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fire års fulltidsaktivitet eller utdanning, se utlendingsloven § 40a første ledd.
 
Referansepersonen hadde vært gift før han inngikk ekteskap med klageren. Han inngikk ekteskap med sin tidligere ektefelle i utlandet. Det er ikke fremlagt dokumentasjon på at referansepersonen ikke fortsatt er registrert som gift med sin tidligere ektefelle i inngåelseslandet.
 
Etter saken ble oversendt UNE ble klageren anmodet om å sende inn dokumentasjon som viser at referansepersonen er skilt fra sin tidligere ektefelle. Partene opplyste imidlertid at de ikke var i besittelse av dokumentasjon på skilsmissen.
 

Vurdering og konklusjon

 
Ekteskap som er inngått i utlandet anerkjennes ikke i Norge dersom en av partene var norsk statsborger eller fast bosatt i Norge på vigselstidspunktet, og en av partene allerede var gift. Se ekteskapsloven § 18a annet ledd bokstav c. Referansepersonen hadde permanent oppholdstillatelse på tidspunktet for ekteskapsinngåelsen med klageren og ekteskapet er derfor ikke anerkjent i Norge.
 
UNE viste til at klageren og referansepersonen kan be Fylkesmannen om å anerkjenne ekteskapet dersom sterke grunner taler for det. Det var ikke opplysninger om at partene har fått ekteskapet anerkjent av Fylkesmannen. Siden ekteskapet mellom partene ikke er anerkjent var det ikke grunnlag for oppholdstillatelse som ektefeller i utlendingslovens forstand.

Det var heller ingen sterke menneskelige hensyn i saken slik begrepet skal forstås i utlendingsloven § 49. UNE mente av et avslag på søknaden ikke tilsa at det er varige hindre for at familieinnvandring kan skje i fremtiden.

UNE mente at klageren heller ikke hadde en særlig tilknytning til Norge som tilsa at hun kunne få en tillatelse. Klageren hadde oppholdt seg i Norge i cirka tre år, men aldri hatt ordinær oppholdstillatelse i Norge. Dette er en type oppholdstid som UNE etter praksis ikke legger særlig vekt på. Oppholdstiden hadde heller ikke vært lang nok til at hun kunne få oppholdstillatelse på grunn av særlig tilknytning til Norge. UNE mente også at siden klageren kom til Norge i voksen alder, hadde hun en sterkere tilknytning til hjemlandet. 

UNE tok ikke stilling til om de andre vilkårene for tillatelse var oppfylt, fordi det ikke hadde betydning for resultatet i saken.

Var dette sammendraget nyttig?