Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin far i Norge (referansepersonen) fordi klagerens far ikke har foreldreansvar for klageren.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse med sin far (referanseperson) i Norge. Vedlagt søknaden fulgte samtykkeskjema fra klagerens mor hvor hun samtykket til at klageren kunne bosette seg i Norge sammen med referansepersonen. Vedlagt søknaden fulgte også klagerens fødselsattest. Fødselsattesten var apostillestemplet. I fødselsattesten er det opplyst at klagerens foreldre ikke har vært gift ("not applicable") og far var oppgitt som ukjent.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNE avslo søknaden fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde del i foreldreansvaret for klageren. UNE viste til Utlendingsforvaltningens fagenhet for landinformasjon (Landinfo) sin respons "Filippinene: Foreldreansvar for'illegitime' barn" av 28.01.2013, der det fremkommer at Familielovens § 176 fastslår at moren har foreldreansvaret for såkalt illegitime barn: “Illegitimate children […] shall be under the parental authority of their mother” (Family Code 1987). Filippinsk høyesterett har slått fast at § 176 gjelder uavhengig av hvorvidt faren vedkjenner seg farskapet eller ikke. Faren kan bare få foreldreansvaret for et illegitimt barn om barnets mor har delegert det til ham, om en domstol dømmer til den effekt (Acosta 2012) eller om han ”formelt adopterer sitt eget illegitime barn” (Supreme Court 1998). Eventuelt kan barnet legitimeres etter at foreldrene gifter seg (Family Code 1987 § 178).
 
UNE så hen til opplysningene om at referansepersonen vedkjenner seg farskapet, men viste til at dette ikke er tilstrekkelig til å dokumentere del i foreldreansvaret. Det forelå heller ikke annen dokumentasjon i saken som tilsa at referansepersonen har del i foreldreansvaret for klageren. Av samme grunn kunne heller ikke det fremlagte samtykke fra klagerens mor legges til grunn.
 
Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak fra bestemmelsene om familieinnvandring på grunnlag av sterke menneskelige hensyn. UNE mente det ikke forelå spesielle og tungtveiende individuelle omstendigheter i saken som skilte klagerens sak fra et større antall saker. Hensynet til barnets beste tilsa heller ikke en annen vurdering. UNE viste til at klageren i hele sitt liv har bodd sammen med sin mor i hjemlandet. Det var ikke opplysninger i saken som tilsa at klagerens omsorgssituasjon i hjemlandet ikke var tilfredsstillende. 
 
Vedtaket ble ikke ansett for å være i strid med Norges internasjonale forpliktelser. UNE så særlig hen til den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) artikkel 8 og retten til respekt for familieliv for referansepersonen. UNE viste til at Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) gjentatte ganger har understreket at statene som utgangspunkt har rett til å kontrollere utlendingers innreise og opphold og EMK artikkel 8 innebærer derfor ikke at statene må akseptere familiemedlemmers valg av bosted. Et sentralt element i EMDs avgjørelser er om familiemedlemmene har mulighet til å gjenforenes i hjemlandet. Referansepersonen har bakgrunn fra Filippinene og det er ikke opplysninger i saken som tilsier at referansepersonen ikke kan gjenforenes med klageren i hjemlandet.
 

Var dette sammendraget nyttig?