Sist oppdatert: 10.05.2022 10.05.2022

Sammendrag: Familie

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen fordi hennes identitet ikke var dokumentert eller sannsynliggjort. Klageren hadde ikke fremlagt pass fra hjemlandet. Klageren hadde fremlagt en fødselsattest som fremsto som forfalsket.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse med sin ektefelle (referanseperson) i Norge. Referansepersonen er innvilget beskyttelse i Norge og har oppholdstillatelse.
 
I forbindelse med søknaden sendte klageren blant annet inne et flyktningbevis utstedt av myndighetene i Sudan og en fødselsattest. Det ble foretatt utvidet dokumentkontroll av fødselsattesten. Etter kontrollen ble det konkludert med at dokumentet fremsto som dokumentteknisk totalfalskt.
 
UDI avslo søknaden fordi klageren ikke hadde dokumentert eller sannsynliggjort sin identitet.
 
Klageren klaget over vedtaket. Hun opplyste at fødselsattesten var ekte. Hun opplyste også at hun ikke hadde mulighet til å skaffe seg pass fra hjemlandet fordi hun hadde reist ulovlig ut av landet. Dersom hun måtte oppsøke den eritreiske ambassaden i Sudan ville hun bli tvunget til å signere et såkalt "angrebrev".
 
UDI vurderte opplysningene i klagen, men omgjorde ikke vedtaket.
 

Vurderinger og konklusjon

 
UNE påpekte at det er svært viktig for norske myndigheter å kjenne identiteten til personer som oppholder seg i Norge. En person som søker om oppholdstillatelse, må derfor legge frem pass eller annet legitimasjonsdokument som er utstedt av offentlig myndighet. Dokumentet må være godkjent som reisedokument. Identitetsdokumentene må dessuten være pålitelige, og må sannsynliggjøre den oppgitte identiteten.
 
UNE mente at det verken var umulig eller urimelig for klageren å skaffe gyldig pass fra hjemlandet. UNE viste til at klageren hadde mulighet til å få utstedt pass ved ambassaden i Khartoum dersom hun søkte om dette. UNE viste til at det er kjent at eritreere som forlatt hjemlandet ulovlig kan ha problemer med å få utstedt pass, men opplyste at det er klageren som må sannsynliggjøre at hun ikke har mulighet til å fremlegge pass. At klageren opplyser at hun ikke kan få pass er ikke tilstrekkelig. UNE viste til at det ikke var fremlagt noen form for dokumentasjon som viste at klageren faktisk hadde forsøk å fremskaffe pass fra hjemlandets myndigheter. UNE bemerket også at økonomiske utfordringer, som for eksempel at klageren må betale skatt til Eritrea for å få utstedt pass og at de må signere et "angrebrev" ikke er tilstrekkelig til å gjøre unntak fra kravet om pass.  
 
UNE viste også til at klageren hadde fremlagt en fødselsattest som fremsto som forfalsket og at klageren med dette har skapt tvil om den oppgitte identiteten er riktig. UNE gjorde klageren oppmerksom på at det om hun på et senere tidspunkt fremlegger pass fra hjemlandet ikke nødvendigvis vil være tilstrekkelig til å oppheve tvilen som har oppstått. UNE viste til at dokumenter fra Eritrea har lav pålitelighet (notoritet), og vil i utgangspunktet ikke være egnet til å sannsynliggjøre klagerens identitet dersom det foreligger tvil om denne.  
 
UNE vurderte også om klageren, til tross for at hennes identitet ikke var sannsynliggjort skulle gis opphold i Norge. UNE så i denne vurderingen hen til at klagerens ektefelle var bosatt i Norge. UNE mente imidlertid at myndighetenes behov for å kjenne identiteten til de personene som oppholder seg i Norge er av tungtveiende karakter, og at blant annet innvandringsregulerende hensyn tilsa at det i denne saken ikke ble gjort unntak fra kravet om at klageren må dokumentere sin identitet.
 
UNE mente at det heller ikke forelå "særlig sterke menneskelige hensyn" eller en "særlig tilknytning til Norge" som tilsa at hun fikk oppholdstillatelse. 
 
 
 

Var dette sammendraget nyttig?