Sist oppdatert: 03.03.202203.03.2022

Sammendrag: Familie

Klagerne fikk ikke familieinnvandring med samboer/far i Norge fordi kravet til fremtidig inntekt ikke var oppfylt. Det ble ikke gjort unntak fra kravet til fremtidig inntekt fordi søknaden ikke var fremmet innen ettårsfristen.

Bakgrunn

 
En kvinne med et medfølgende barn søkte om oppholdstillatelse i familiegjenforening med samboer/far (referansepersonen) i Norge. Referansepersonen ble innvilget beskyttelse i Norge i 2017. Klagerne fremmet søknad om oppholdstillatelse ved den norske ambassaden i Khartoum nesten 13 måneder etter at referansepersonen fikk innvilget beskyttelse. Klagernes søknader ble registrert på nett henholdsvis fire og fem måneder etter referansepersonen fikk innvilget beskyttelse.
 

Vurdering og konklusjon

 
UNE avslo søknadene fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen verken hadde arbeid eller inntekt.
 
Klageren var ikke unntatt fra kravet til fremtidig inntekt etter utlendingsforskriften § 10-8 fjerde ledd bokstav a, se utlendingsforskriften § 10-8 femte ledd. Unntaket gjelder bare hvis søknaden er fremmet eller elektronisk søknad om familiegjenforening er registrert på nett og søknadsgebyret er betalt innen seks måneder etter at referansepersonen fikk oppholdstillatelse. I tillegg må søkerne møte opp personlig etter avtale ved utenriksstasjon eller hos søknadssenter og levere de nødvendige vedleggene til søknadene innen ett år etter at referansepersonen fikk innvilget beskyttelse i Norge. Klagernes søknader var registrert på nett innen seksmånedersfristen, men de møtte først opp på ambassaden og leverte de nødvendige vedleggene til søknaden etter ettårsfristen. 
 
UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klagerne var forhindret fra å fremme søknaden innen ettårsfristen på grunn av forhold utenfor deres kontroll. UNE vurderte opplysningene om at klagerne ble stoppet av grensevakter og ført tilbake til Eritrea da de forsøkte å krysse grensen fra Eritrea til Etiopia. UNE mente at disse opplysningene ikke var sannsynliggjort fordi opplysningene var vage og lite konkrete, og først kom i klageomgangen. Det var heller ikke gitt utfyllende opplysninger som underbygget opplysningene. Klagerne hadde uansett opplyst at de oppholdt seg i Sudan i cirka åtte måneder før de møtte på ambassaden. Det var ikke gitt noen opplysninger om hvorfor de ventet så lenge med å oppsøke ambassaden.
 
UNE vurderte også opplysningene om at klagerne møtte på ambassaden før fristen gikk ut. De hadde da fått beskjed om å fremskaffe pass, noe som ikke var mulig fordi referansepersonen ikke hadde betalt skatt til Eritrea. UNE mente at denne forklaringen ikke var sannsynliggjort og la vekt på at det ikke var dokumentert at klagerne hadde hatt timeavtale på ambassaden før fristen gikk ut. Det var i tillegg oppgitt ulike datoer for når denne hendelsen fant sted. Klagerne hadde også fått fremlagt søknaden med relevante vedlegg ved oppmøte på ambassaden, til tross for at de ikke hadde pass. UNE mente at det er ansett å være innenfor klagernes kontroll å ha nødvendig dokumentasjon når man møter på ambassaden for å levere søknaden. UNE ba også klagerne om å fremlegge dokumentasjon på at de hadde hatt timeavtale ved ambassaden før fristen gikk ut, men slik dokumentasjon ble ikke fremlagt.
 
Det var ikke grunnlag for å gjøre unntak fra underholdskravet på grunn av "særlig sterke menneskelige hensyn", slik dette begrepet skal forstås etter utlendingsforskriften.
 
UNE mente at det i utgangspunktet ville være til barnets beste å bo sammen med begge foreldrene, men at det ikke er et generelt unntak fra underholdskravet i saker der partene har felles barn. Det var ikke opplysninger om at barnet har et særlig behov for å ha begge foreldrene til stede, utover det som gjelder for barn generelt.
 
UNE vurderte også opplysningene om at klagerne levde under vanskelige forhold i Sudan, men innvandringsregulerende hensyn tilsier at slike hensyn som hovedregel ikke kan gi unntak fra underholdskravet. Dette fordi svært mange som søker familieinnvandring, også barn, lever under vanskelig forhold. UNE mente at klagernes saker ikke skilte seg vesentlig fra andre, sammenlignbare saker.
 
Videre mente UNE at det ikke var opplysninger i saken som tilsa at det var varige hindre for at familieinnvandring ikke kan skje i fremtiden. Det var blant annet ikke dokumentert at det ville være umulig å oppfylle underholdskravet.

Var dette sammendraget nyttig?