Sist oppdatert: 22.10.202022.10.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Klageren søkte for andre gang asyl i Norge. Han fryktet Taliban fordi han hadde hjulpet regjeringsstyrkene. UNE mente han ikke risikerte forfølgelse ved retur til hjemlandet, og avslo søknaden.

Sakens bakgrunn

Klageren søkte asyl i Norge i 2013, og reiste tilbake til Afghanistan etter endelig avslag fra UNE. Noen år etterpå søkte han asyl i Sverige. Norge ble anmodet om å ta tilbake klageren i henhold til Dublin III-forordningen. UDI avviste anmodningen fordi klageren hadde returnert til sitt hjemland etter endelig avslag. Noen år etterpå kom klageren tilbake til Norge og søkte asyl igjen. Han fortalte at svenske myndigheter hadde hjulpet ham med retur til Afghanistan, men at han så hadde kommet tilbake til Norge.
 
Klageren fortalte at han fryktet forfølgelse fra Taliban. Etter returen fra Norge hadde han reist til sitt hjemsted i Afghanistan. En tid etter gjennomførte Taliban  et større angrep på stedet, og klagerens bror ble drept. Klageren flyktet da til en annen by, men måtte velge en annen vei enn planlagt fordi Taliban hadde lagt ut miner på hovedveien. Klageren fortalte regjeringsstyrkene om dette, og de ønsket at klageren skulle bli med og peke ut de minelagte områdene. Han ble med dem, men på turen oppstod et sammenstøt mellom regjeringsstyrkene og Taliban hvor mange talibanere ble drept. Etterpå spurte noen av de lokale innbyggerne hvorfor han var sammen med regjeringsstyrkene. Han fortalte da at han hjalp til med å finne minene. Noen dager etterpå fikk han vite at Taliban hadde spurt etter ham, og mente han var skyld i at flere fra Taliban hadde blitt drept. Klageren flyktet da til Kabul, men kunne ikke bli der fordi han fryktet at Taliban ville finne ham.
 
UDI mente at det ikke fantes konkrete opplysninger som tilsa at Taliban ville være ute etter klageren ved retur til Afghanistan. I klagen påpekte advokaten blant annet at det kunne ha oppstått misforståelser i intervjuet fordi det ble tolket på dari, mens klageren snakker hazaragi.
 

UNEs vurdering

UNE påpekte at klageren hadde gitt flere ulike forklaringer om sin identitet, blant annet om navn, etnisitet, språk og familieforhold. UNE tok likevel ikke endelig stilling til hans identitet, fordi han ikke ble innvilget en tillatelse.
 
UNE mente at klagerens generelle troverdighet var svekket, og pekte blant annet på at hans tidligere asylforklaring ikke hadde blitt vurdert som troverdig, samt at han hadde gitt uklare og motstridende opplysninger om sin identitet. UNE viste også til at klageren hadde sagt at han snakker både farsi og dari, som i likhet med hazaragi er varianter av persisk.
 
UNE mente at det ikke forelå reell risiko for forfølgelse ved retur til Afghanistan. Afghanere som har tilknytning til eller assosieres med den afghanske regjeringen eller den internasjonale tilstedeværelsen i landet, kan risikere å bli utsatt for trusler og målrettede angrep fra Taliban og andre regjeringsfiendtlige grupper. Dette kan også gjelde sivile som yter bistand til afghanske regjeringsstyrker. UNE pekte imidlertid på at personer som ikke lenger bistår afghanske myndigheter eller sikkerhetsstyrker, normalt ikke lenger vil være spesielt utsatt for målrettede angrep. UNE viste også til at klageren skal ha gitt en veldig begrenset bistand til afghanske sikkerhetsstyrker. Det skal kun ha dreid seg om et engangstilfelle hvor han følte seg presset til å bistå.

UNE mente at det fremstod som svakt underbygget at Taliban skulle ha noen spesiell interesse av å rette alvorlige sanksjoner mot klageren. I den grad Taliban tidligere hadde hatt en slik interesse, mente UNE at de uansett ikke lenger hadde noen interesse av å utsette ham for alvorlige reaksjoner, og at de ikke ville bruke ressurser på å ramme ham i fremtiden.

Søknaden om asyl ble derfor avslått.

Var dette sammendraget nyttig?