Sist oppdatert: 26.08.202126.08.2021

Sammendrag: Tilbakekall

UNE tilbakekalte oppholdstillatelsene til klageren og hennes to barn fordi hun hadde gitt uriktige opplysninger da hun søkte om beskyttelse i Norge. UNE ga ikke nye oppholdstillatelser til familien.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om beskyttelse i Norge fordi hun fryktet sin familie på grunn av et utenomekteskapelig forhold til en mann. Hun sa hun hadde blitt gravid som følge av forholdet, og fødte en datter i Norge.
 
Søknaden ble avslått av UDI, og deretter klagebehandlet i UNE. UNE mente historien om forholdet ikke var troverdig, og la heller ikke til grunn at den opplyste kjæresten i Irak var far til datteren. På dette tidspunktet var hun gravid med sitt andre barn. UNE la grunn at klageren var yezid og irakisk statsborger, og mente at hun hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse fra ISIL på sitt hjemsted. Fordi hun var en enslig, gravid yezidkvinne med et barn på ett år, uten nettverk i de kurdisk-kontrollerte områdene i Nord-Irak, mente UNE at hun ikke kunne henvises til internflukt. Hun fikk derfor oppholdstillatelse i Norge.
 
UDI fattet siden vedtak om tilbakekall. UDI mente klageren hadde oppgitt uriktige opplysninger til norske myndigheter om hvem som var far til hennes eldste datter. Helsedokumentene i saken viste at hun måtte ha blitt gravid etter hun kom til Norge. UDI hadde også gjort funn på sosiale medier, og fått opplysninger fra en politirapport og fra folkeregisteret. UDI mente etter dette at klagerens samboer i Norge var far til hennes datter. UDI mente denne opplysningen hadde vesentlig betydning for saken, og tilbakekalte klagerens og barnas oppholdstillatelser. UDI la til grunn at samboeren og klageren hadde inngått et ekteskap som anerkjennes i Irak. Familien ble henvist til retur til mannens hjemsted i Irak.
 

UNEs vurdering

 
UNE behandlet saken i nemnd. Nemnda mente klageren hadde gitt uriktige opplysninger i søknaden om beskyttelse, ved å ha oppgitt at kjæresten i Irak var far til datteren. Videre hadde klageren tilbakeholdt opplysningen om at hun var i et forhold med en irakisk statsborger da UNE innvilget opphold i Norge. Nemnda mente at klageren mot bedre vitende holdt tilbake opplysninger i forbindelse med sin søknad, og påpekte at hun hele tiden hadde hatt et selvstendig ansvar for å gi korrekte opplysninger til norske myndigheter.
 
I utlendingsloven § 63 står det at tilbakekall «kan» skje hvis vilkårene er til stede. Det er derfor opp til utlendingsmyndighetene å vurdere om tillatelsen skal tilbakekalles. Det klare utgangspunktet er at en tillatelse som er gitt på et uriktig eller sviktende grunnlag, tilbakekalles. Dette gjelder også dersom klageren har hatt langvarig opphold i Norge.
 
Nemnda mente klagerens tilbakeholdelse av opplysninger om farskap og sivilstatus var av vesentlig betydning for vedtaket. Ved vurderingen av mulighetene for internflukt ble det lagt vesentlig vekt på opplysningene om at klageren var en enslig, gravid yezidkvinne med et barn på ett år, uten nettverk i de kurdisk-kontrollerte områdene i Nord-Irak. Nemnda mente at utfallet av klagebehandlingen kunne ha blitt et annet, dersom de reelle forholdene hadde vært kjent.
 
Nemnda viste til at norske myndigheter i stor grad baserer seg på utlendingens egne opplysninger når de skal vurdere om vilkårene for en tillatelse er oppfylt. Uriktige opplysninger gjør det vanskelig for myndighetene å vurdere saken på en korrekt måte. Det å gi uriktige opplysninger er i tillegg straffbart. Videre kan et tilbakekall bidra til å forhindre at andre utlendinger gir uriktige opplysninger i slike saker (allmennpreventive hensyn). Samlet sett mente nemnda at denne saken var såpass alvorlig at tillatelsen burde tilbakekalles.
 
Også barnas tillatelser ble tilbakekalt. Nemnda så hen til at barna var født i Norge, og hadde innrettet seg etter vedtakene om opphold. Men på grunn av klagerens fortielser og uriktige opplysninger ble også barnas tillatelser gitt på feil faktisk grunnlag og var dermed ugyldige. Uavhengig av om barna var kjent med at moren tilbakeholdt opplysninger om farskap og sivilstatus, så mente nemnda at tillatelsene burde tilbakekalles fordi opplysningene hadde vesentlig betydning. Nemnda påpekte at det gir et sterkt og riktig signal overfor samfunnet å tilbakekalle tillatelser i slike situasjoner. Dersom barn får beholde sine tillatelser, gir det et signal om at det er verdt å tilbakeholde opplysninger for å sikre at egne barn får bli i Norge.
 
Nemnda vurderte om klageren og barna kunne få beskyttelse av andre årsaker, eller opphold på humanitært grunnlag. De ble nå vurdert for retur til ektefellens hjemsted, og det ble lagt til grunn at familien kunne returnere samlet. Selv om yezidier diskrimineres, mente UNE at klageren ikke ville bli forfulgt på grunn av sin tilhørighet. Sikkerheten på returstedet ble også vurdert som tilstrekkelig stabil.
 
Angående opphold på humanitært grunnlag, påpekte nemnda blant annet at nettverk er sentralt for retur til Irak. Nemnda mente ektefellens nettverk kunne bistå familien ved retur. Selv om klageren og ektefellen hadde bodd flere år i Norge, mente nemnda at deres sterkeste tilknytning var til hjemlandet. Nemndas flertall mente at den humanitære situasjonen i Irak er vanskelig, men ikke av slik karakter at det er urimelig å henvise barnefamilier dit. Når det gjaldt barna, mente nemnda at det ikke var entydig hva som vil være best for dem. En helhetsvurdering tilsa at hensynet til barnas beste kunne tale for opphold i Norge. Flertallet mente imidlertid at retur til hjemlandet ikke av den grunn var utilrådelig. Hensynet til barna tilsa ikke totalt sett at det forelå slike sterke menneskelige hensyn i saken, som etter praksis gir grunnlag for oppholdstillatelse. Uansett talte innvandringsregulerende hensyn mot å gi tillatelse i denne saken. Nemndas mindretall mente på sin side at det av hensyn til barna burde innvilges oppholdstillatelse på grunn av sterke menneskelige hensyn. Mindretallet mente blant annet at det ikke bør stilles krav om oppholdstid og skolegang for å si at barna har en tilstrekkelig sterk tilknytning til Norge. Mindretallet påpekte også at situasjonen ved en retur var uoversiktlig og det var usikkert om barna ville få tilstrekkelig skolegang.
 

Var dette sammendraget nyttig?