Sist oppdatert: 28.01.202128.01.2021

Sammendrag: Familie

En enslig far fikk ikke oppholdstillatelse for å bo med voksen sønn i Norge. Det var ikke sannsynliggjort at han ikke har slektninger som barn eller barnebarn i hjemlandet.

Bakgrunn

Klageren søkte om oppholdstillatelse for annen gang ved norsk ambassade i utlandet. Formålet med søknaden var å bo med voksen sønn i Norge. Han fortalte at ektefellen var død og at han ikke visste hvor den ene sønnen hans er. Vedlagt søknaden var blant annet dokumentasjon som viste at klageren har to barn, og barnebarn med oppholdstillatelse i Norge, og ett barn med oppholdstillatelse i et annet europeisk land. Senere ble det fremlagt dødsattest for ektefellen.
 

Vurdering og konklusjon

UNE mente, i likhet med UDI, at vilkårene for familieinnvandring for enslig forelder med voksent barn i Norge ikke var oppfylt. Utlendingsloven § 46 har blant annet som vilkår at forelderen ikke har ektefelle, samboer eller slektninger i opp- eller nedstigende linje i hjemlandet. Slektninger i oppstigende linje er foreldre, besteforeldre og så videre. Slektninger i nedstigende linje er barn, barnebarn og så videre.
 
Det er uten betydning om de nevnte slektningene faktisk tar omsorg for klageren. Det vil si at argumenter som at det er umulig for dem, at de er uvillige eller på annen måte forhindret fra å ta nødvendig omsorg, ikke tillegges vekt. Det er også uten betydning for eksempel hva slags personlig forhold klageren har til slektningene i hjemlandet. Dette følger av fast forvaltningspraksis og lovens forarbeider, Ot.prp. nr. 75 (2006-2007) s. 218 flg.
 
UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren ikke har slektninger i nedstigende linje i hjemlandet. Det var ikke fremlagt dokumentasjon som viser at han ikke har barn og barnebarn i hjemlandet. Det er sett hen til opplysningene om at klageren ikke vet hvor hans ene sønn befinner seg og at familien ikke har kontakt med ham. Uten dokumentasjon som viser hvor sønnen og hans familie er, kunne UNE ikke konkludere med at de ikke befinner seg i Afghanistan.
 

Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn slik dette begrepet skal forstås, som kunne begrunne en tillatelse etter utlendingsloven § 49.

Var dette sammendraget nyttig?