Sist oppdatert: 25.03.202125.03.2021

Sammendrag: Utvisning

Klageren ble varig utvist fordi han var ilagt fengselsstraff for grov mishandling i nære relasjoner, og UNE mente at utvisning ikke var et uforholdsmessig tiltak.

Bakgrunn

UDI utviste klageren på bakgrunn av en straffedom for mishandling i nære relasjoner. Innreiseforbudet ble gjort varig. UDI meldte også klageren inn i Schengen informasjonssystem (SIS).

Vurdering og konklusjon

UNE var enig med UDI i at grunnvilkårene for å utvise klageren var oppfylt.

UNE mente også at det ikke var uforholdsmessig å utvise ham. Ved vurderingen av forholdets alvor viste UNE til at han var dømt til fengsel i to år og seks måneder, og rettens uttalelser i straffutmålingen. Saken gjelder «grov mishandling mot tre fornærmede over en periode på tre og et halvt år som har medført vedvarende utrygghet og redsel for alle de tre fornærmede. Det er skjerpende at mishandlingen fant sted mens A var gravid og rett etter fødselen, og fra B var spedbarn, samt at alle de fornærmede har vært vitne til mishandlingen av sine nærmeste». To av de fornærmede hadde fått diagnosen PTSD, noe lagmannsretten mente hadde sin direkte årsak i tiltaltes mishandling.  A hadde også fått bidiagnosen tilbakevendende depressiv lidelse, samt diverse forbigående fysiske skader.

UNE viste også til at det er understreket i utlendingslovens forarbeider at saker som omhandler alvorlig kriminalitet, for eksempel vold i nære relasjoner, i utgangspunktet må vurderes som spesielt alvorlige. Det skal da svært mye til før en utvisning kan anses som uforholdsmessig, også når utlendingen har en meget sterk tilknytning til Norge.

UNE mente at klageren har begått meget alvorlig kriminalitet.

Siden klageren var godt voksen da han kom til Norge åtte år tidligere, kunne det ikke legges vesentlig vekt på hans tilknytning gjennom oppholdstid, arbeidsliv mv. Klageren hadde hatt hele sin oppvekst, ungdomstid og deler av sitt voksenliv i Pakistan. Han hadde også høyere utdannelse fra hjemlandet. Han har også ektefelle i hjemlandet, og har opprettholdt sine bånd til hjemlandet gjennom besøk, senest da han giftet seg noen år tidligere. UNE la til grunn at klageren kjenner godt til språket og de sosiale og kulturelle forholdene i Pakistan. Han har høyere utdanning og er arbeidsfør, og har dermed gode forutsetninger for å klare seg ved retur.

UNE vurderte også klagerens tilknytning gjennom at klageren har barn i Norge. Siden klageren var dømt for vold mot eget barn, mente UNE at familien hadde mindre betydning i vurderingen av hensynet til klageren selv.

Ved vurderingen av hensynet til barnet, mente UNE at det var usikkert hva som var til «barnets beste». Klageren var dømt for vold mot barnet og hadde ikke bodd sammen med barnet de siste årene. Samværet klageren var tilkjent av retten var svært begrenset. Når det, som her, er usikkert hva som er best for barnet, kan hensynet til barnet få mindre vekt i den samlede vurderingen.

Hovedregelen om at utlendinger med barn i Norge ikke skal gis varig innreiseforbud var ikke aktuell, se utlendingsforskriften § 14-2 tredje ledd. Klageren hadde ikke bodd fast sammen med barnet i lengre tid, og hadde heller ikke «samvær av et visst omfang». Etter bestemmelsens fjerde ledd kan det det være grunnlag for å gi varig innreiseforbud i visse tilfeller.

Selv om utvisning av klageren ville være uheldig for barnet, kom UNE likevel til at de hensynene som talte for utvisning måtte bli avgjørende, fordi klageren hadde gjort seg skyldig i alvorlig kriminalitet. Barnets mor ville gi barnet tilstrekkelig omsorg.

UNE opprettholdt utvisning med varig innreiseforbud, og innmelding i SIS. 

Var dette sammendraget nyttig?