Sist oppdatert: 22.10.202022.10.2020

Sammendrag: Statsborgerskap

Klageren fikk ikke norsk statsborgerskap fordi identiteten hans ikke var klarlagt. Identiteten var heller ikke sannsynliggjort, og det ble derfor ikke gjort unntak fra hovedregelen.

Bakgrunn

Klageren oppga navn, fødselsdato og fødested da kom til Norge og søkte beskyttelse, men fremla ingen identitetsdokumenter som bekreftet opplysningene. Senere la klageren frem nasjonalt ID kort og iransk fødselsbok. Oppgitt fødselsdato var forskjellige i de to dokumentene, og begge avvek fra det han hadde opplyst om sin fødselsdato ved ankomst.

Da klageren fikk midlertidig oppholdstillatelse med flyktningstatus, ble tillatelsen begrenset til ett år på grunn av tvil om identiteten. Han fikk også avslag på reisebevis som flyktning fordi det var tvil om hans identitet.  Da klageren senere fikk permanent oppholdstillatelse, ble det bemerket at klagerens identitet ikke var sannsynliggjort.

UDI mente at tvilen om klagerens identitet fortsatt gjorde seg gjeldende da de avslo søknaden om statsborgerskap.

Vurdering og konklusjon

UNE viste til at en søker må fremlegge originalt pass eller annen identitetsdokumentasjon med tilstrekkelig notoritet for å oppfylle kravet til klarlagt identitet. Dette følger av statsborgerforskriften § 1-1. Klageren hadde ikke fremlagt pass, og ID-dokumentet han hadde lagt frem hevdet han selv at var forfalsket, og inneholdt feil fødselsdato.

Etter utlendingsforskriften§ 1-2 kan det gjøres unntak fra hovedregelen dersom identiteten likevel er sannsynliggjort, dvs. det er mer enn 50 % sannsynlig at den oppgitte identiteten er riktig.

UNE så hen til de fremlagte identitetsdokumentene, men mente at dokumentene ikke sannsynliggjør klagerens identitet i tilstrekkelig grad, når det først er skapt tvil om denne. UNE viste til at dokumentene inneholdt ulike opplysninger om klagerens fødselsdato, i tillegg til at han selv har gitt motstridende opplysninger om denne. Ingen av de oppgitte fødselsdatoene er mer sannsynlig enn de andre. Klageren har selv skapt tvil om sin identitet, og han har ikke sannsynliggjort at identiteten han nå har oppgitt er den rette.

Klageren var heller ikke omfattet av noen av unntakene som gjelder særlige grupper av søkere i utlendingsforskriften § 1-3.

Var dette sammendraget nyttig?