Sist oppdatert: 15.04.202115.04.2021

Sammendrag: Utvisning

Søknad om familieinnvandring ble avslått fordi det var et omgåelsesekteskap. Klageren ble utvist fordi hun gav uriktige opplysninger om formålet med inngåelsen av ekteskapet. Hun søkte så asyl flere år senere og fikk avslag. Hun reiste ikke ut, men etablerte seg hos ektefellen. De fikk to barn under hennes ulovlige opphold. Utvisning omgjort uht til ett av barnas psykiske helse. UDI ble bedt om å vurdere betydningen av de etterfølgende forholdene, dvs. etablert samliv og felles barn

Klager søkte familieinnvandring etter å ha inngått ekteskap i hjemlandet i 2007. Ektemannen, som var nærmere 25 år eldre enn henne, var norsk og iransk borger. Ekteskapet kom bl a i stand på svært kort varsel og partene hadde lite kjennskap til hverandre. Ektemannen hadde bl a et handikap klageren ikke hadde registrert. De gav også motstridende opplysninger om forhold som forutsetningsvis var vesentlige i forbindelse med inngåelse ekteskapet, så som de hadde bodd samme, om de var i slekt. Ektemannen reiste til Norge kort tid etter inngåelsen av ekteskapet. UNE opprettholdt UDIs avslag som var basert på at det fremsto som mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et oppholdsgrunnlag for klageren (omgåelsesekteskap).  Klageren søkte på nytt om familieinnvandring med ektemannen etter noen år. UNE opprettholdt igjen UDIS avslag og viste til at ekteskapet fortsatt mest sannsynlig var et omgåelsesekteskap og at det også var nye forhold som ytterligere underbygget at dette var mest sannsynlig, som f. eks. at ektemannen ikke hadde besøkt klageren i hjemlandet etter at de inngikk ekteskap der.

Ca. 7 år etter inngåelsen av ekteskapet ble klageren stanset ved innreise til Norge med et Schengenvisum utstedt av et annet land. Hun søkte beskyttelse da hun ble stanset av politiet. UDI avslo søknaden om beskyttelse da hennes forklaring manglet troverdighet, et avslag som ble opprettholdt av UNE.  UNE opprettholdt også UDIs vedtak om utvisning med fem års innreiseforbud. Innreiseforbudet var begrunnet i at klageren hadde gitt vesentlig uriktige opplysninger eller villedende opplysninger i forbindelse med sine to søknader om familieinnvandring. Klageren fikk tre ukers utreisefrist, men reiste ikke ut som hun var forpliktet til. Hun hadde ikke fremlagt pass eller dokumenter som gjorde at hun kunne uttransporteres til Iran.  Klageren tik opphold hos ektefellen. De fikk deretter barn under klagerens ulovlige opphold. Barna var norske og iranske borgere. Klageren søkte for tredje gang om oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen. UDI avslo søknaden og viste til at klageren var utvist. Så lenge innreiseforbudet på fem år ikke var utløpt, var utvisningsvedtaket til hinder for at det kunne gis tillatelse. UDI påpekte at de ikke tok stilling til om vilkårene for familieinnvandring var oppfylt.

Klageren ba deretter UNE om å gjøre om vedtaket om utvisning med fem års innreiseforbud under henvisning til at det var uforholdsmessig overfor hennes to barn. Deres far/hennes ektemann kunne grunnet sitt fysiske handikapp (synshemmet med stabil synsrest på det ene øyet) og hans eget behov for omsorg, ikke ta vare på barna alene mens klageren var i hjemlandet. UNE opprettholdt vedtaket om utvisning og viste bl a til at både hun og ektefellen og barna var iranske borgere og kunne bosette seg sammen i Iran. Ektemannens uføretrygd kunne utbetales i Iran og det var ingen juridiske hinder for at han og barna som iranske borgere kunne bo i Iran.  

Klageren anmodet på nytt om omgjøring av vedtaket om utvisning og viste til at ektefellen var avhengig av helsehjelp i Norge slik at han ikke kunne ta opphold i Iran med familien. Klageren kunne ikke ta barna med til Iran fordi hun bl. a. kom fra svært fattigslige kår og et område som nylig var rammet av jordskjelv og situasjonen ville bli svært vanskelig for barna. UNE opprettholdt fortsatt avslaget og viste bl.a. til helsetilbudet i Iran generelt var godt og ektemannen hadde ikke noen behandlingsbehov som han ikke ville få dekket i Iran. UNE viste igjen til ektemannen kunne forsørge familien med sin uføretrygd og at barnas alder tilsa at de hadde sin tilknytning til sine foreldre og ikke til samfunnet. De snakket sine foreldres morsmål og de hadde et stort familienettverk i Iran. Den eldste hadde noe forsinket språkutvikling i følge barnehagen. Han hadde imidlertid bare vært i barnehage relativt kort stund og språkforsinkelsen ble antatt å grunne seg i to-språklighet. Dette ble ikke tillagt avgjørende vekt.

Det ble så varslet stevning i saken, UNE behandlet  varslet som en anmodning om omgjøring. Tidligere anførsler ble opprettholdt.I tillegg ble det opplyst at ektefellen hadde fått uførestønad etter en spesiell regel i folketrygdloven der det ble gjort unntak om for flyktninger. Den stønaden var det ikke mulig å overføre til utlandet i mer enn opptil 6 måneder pr år.  UNE hadde derfor lagt uriktig faktum til grunn ved tidligere vurderinger av saken og UNE kunne derfor heller ikke henvise familien til å ta opphold sammen i Iran. dersom ektefellen var i Iran i mer enn 6 måneder pr år ville uføretrygden bortfalle. Klageren og familie ville da ikke ha noe å leve av. Ektefellen kunne reise opp og ned til Iran å besøke klageren og barna pga sin synssvekkelse. 

Omgjøringsanmodningen ble avgjort i nemnd. Med to mot en stemme ble UNEs vedtak om utvisning opprettholdt, men innreiseforbudet ble redusert til to år under henvisning til den nye opplysningen om at ektefellen hadde en særskilt uføretrygd som ikke kunne eksporteres annet enn for under 6 måneder pr år. De øvrige vurderinger ble opprettholdt av flertallet. Flertallet påpekte at ektefellen kunne besøke klageren og barna /eller med barna om de valgte at han skulle ha dem, i inntil 6 måneder pr år. Ektefellen hadde ellers reist til Iran tidligere når han ønsket det og det ble lagt til grunn at det kunne han fortsatt gjøre da det ikke var medisinske endringer som kunne tilsi at han forhindre fra å reise nå. Flertallet viste videre til at det at klageren kom til Norge  som asylsøker og så bodde med ektefellen, samtidig som det ikke var noen grunn til at ektefellen ikke besøkte klageren/bodde i inntil 6 måneder sammen med klager en i deres felles hjemland Iran, ytterligere styrket UDI og UDIs vurdering om at det var mest sannsynlig at det hovedsakelige formålet med inngåelsen av ekteskapet var å etablere et oppholdsgrunnlag i Norge for klageren. Flertallet viste til at det aldri hadde vært meningen at de skulle ha et ekteskapelig samliv med mindre det kunne utøves i Norge.

Under hovedforhandling i Oslo tingrett ble det gitt nye opplysninger om den psykiske helsen til et av barna. Opplysningene var ukjente for UNE. UNE fikk hovedforhandlingen utsatt og foretok en omgjøringsvurdering av eget tiltak i saken om utvisning - og i saken om familieinnvandring . Ut fra opplysningene i en sakkyndigrapport om barnets psykiske problemer, omgjorde UNE utvisningsvedtaket av hensyn til barnet.

Klagerens tredje søknad om familieinnvandring var tidligere var avslått av UDI under henvisning til at hun var utvist. UNE påpekte at UDIs vedtak var gyldig da det ble truffet, men at klageren nå ikke lenger var utvist.

UNE viste videre til følgende: NOU 2004:20 pkt 8.5.4.2 fremgår følgende i tilknytning til merknadene om proformaekteskap: «Dersom partene etter avslaget viderefører eller etablerer en kontakt som etter en viss tid må anses å sannsynliggjøre et reelt tilknytningsforhold, vil opphold kunne søkes på ny.» . Uttalelsene i NOUen  at klageren i utgangspunktet må søke familieinnvandring på nytt, hvilket er i tråd med det alminnelige systemet i utlendingsforvaltningen. En slik søknad skal  også som hovedregel fremmes fra hjemlandet da klageren ikke er omfattet av den personkretsen som har rett til å søke familieinnvandring fra riket

Selv om klageren etter hovedregelen skulle returnert til hjemlandet og søkt tillatelse på nytt, fant UNE at hensynet til klagerens barn også tilsa at UDI realitetsvurderte om vilkårene for familieinnvandring nå forelå. UDI ble spesielt bedt om å vurdere  hvilken betydning de etterfølgende hendelsene, dvs. at klageren, etter å ha innreist som asylsøker, hadde etablert samliv med ektefellen og fått to barn med ham,  kan ha for søknaden om familieinnvandring som tidligere var avslått som proformaekteskap.  

UNE opphevet derfor UDIs vedtak i den tredje søknaden om familieinnvandring. Det betød at hennes tredje søknad om familieinnvandring ikke lenger kunne ansett som avgjort i første instans.

UNE viste for øvrig til at det i forbindelse med saken ikke var fremkommet noen opplysninger eller andre momenter som tilsa at de to første avslagene på familieinnvandring  uht til omgåelse ikke var gyldige.

Var dette sammendraget nyttig?