Sist oppdatert: 19.08.2020 19.08.2020

Sammendrag: Arbeid

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse som faglært. UNE avslo søknaden fordi klageren ikke hadde dokumentert at han oppfylte kravet til kompetanse.

Bakgrunn

 
Klageren søkte om oppholdstillatelse som faglært arbeidstaker, for å arbeide som snekker eller vaktmester. Vedlagt søknaden lå blant annet kopi av klagerens pass, arbeidstilbud, CV, diplom og arbeidskontrakt.

UDI avslo fordi de mente at klageren ikke hadde dokumentert at han var faglært eller hadde spesielle kvalifikasjoner. UDI mente også at klageren var tilbudt for lav lønn.

I klagen kom det frem at klageren hadde ti års arbeidserfaring og hadde blitt tilbudt ny lønn. Det ble også påpekt at klageren har kone og barn i Norge.

Vurdering og konklusjon 

For å bli ansett som faglært arbeidstaker må utlendingen ha fagutdanning, fagbrev eller ha utdanning fra høyskoleuniversitet eller ha spesielle kvalifikasjoner. Diplomet klageren hadde levert inn sa ingenting om hvilken opplæring han hadde fått og hvilke fag han hadde bestått. UNE mente derfor at klageren ikke hadde dokumentert å ha en formell utdanning, og gikk derfor videre til vurderingen av om han hadde spesielle kvalifikasjoner slik at han likevel kunne anses å ha kompetanse som faglært.

UNE mente at klagerens arbeidsattester ikke dokumenterte klagerens arbeidserfaring grundig nok. Blant annet fremgikk det ikke hvilken opplæring han hadde fått, hvilke arbeidsoppgaver han hadde utført og hvilken kompetanse han hadde opparbeidet seg i løpet av arbeidsforholdet. Etter UNEs vurdering var derfor kravet til kompetanse ikke oppfylt.

UNE mente at det heller ikke var sterke menneskelige hensyn i saken. UNE vurderte det at klageren hadde vært i Norge i flere perioder, og at han har kone og barn i Norge. UNE mente likevel at klagerens hovedtilknytning er til hjemlandet, og at det er reglene om familieinnvandring som må brukes når familie er den eneste eller viktigste tilknytningen til Norge.

UNE så også at avslaget på klagerens søknad påvirker barna hans. UNE mente at det beste for barna i utgangspunktet er å være sammen med begge sine foreldre, men at dette ikke nødvendigvis måtte skje i Norge. UNE vurderte også barnas omsorgssituasjon i Norge og mente det ikke fantes opplysninger i saken som tilsa at barna ikke får forsvarlig omsorg fra sin mor. I tillegg mente UNE at det ikke var opplysninger i saken som tilsa at klageren ikke kunne gjenforenes med barna i fremtiden eller at gjenforening ikke kunne skje i klagerens hjemland.

Klagerens søknad ble derfor avslått.

Var dette sammendraget nyttig?