Sist oppdatert: 19.01.2020 19.01.2020

Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi personlig fremmøte ikke ble ansett nødvendig. Anmodningen ble ikke tatt til følge. Enstemmig. Sammendraget gjelder også klagerens andre datter.

Kvinne søkte om familieinnvandring med sin datter i Norge. Kvinnens andre datter søkte også om familieinnvandring med sin søster. Søknadene ble avslått da referansepersonen ikke var enslig. Lovforståelsen av § 43 første ledd første setning ble innklaget for Sivilombudsmannen som konkluderte med at det ikke kunne stilles krav om å være «enslig». UNE opprettet omgjøringsanmodning av eget tiltak.

Nemnda bemerket blant annet den særlige, selvstendige stilling UNE er gitt gjennom lovgivningen ved at organet og nemndene ikke kan instrueres. Det ble også vist til domstolenes begrensede prøvingsadgang som ikke gir adgang til å pålegge UNE et gitt resultat. Det var ansett at det forelå «vesentlige tvilsspørsmål» som tilsa nemndbehandling.

Nemnda så hen til at det i bestemmelsen ikke er stilt krav om at referansepersonen skal være enslig. Bestemmelsens annet ledd ble ikke ansett å bidra til lovtolkningen da det konkrete kravet som der er nevnt om ikke å ha ektefelle ellers samboer, gjelder søkerne, ikke referansepersonen. Lovens forarbeider og tidligere lov talte for at det var et krav om at referansepersonen skulle være enslig og det var ikke noe som tydet på at en realitetsendring var tiltenkt. Da det også er et krav om «å bo sammen» med referansepersonen anså nemnda, ved å vise til «nødvendig omsorg» i § 38, at det måtte stilles krav til referansepersonen om å være enslig. Etter en konkret vurdering ble referansepersonen ansett som enslig selv om det er andre opplysninger om at hun var samboer. Nemnda anså at det måtte stilles krav til samboerskapets styrke og lengre før man kunne konkludere med at man ikke var enslig.

Klagerne har ikke fremlagt pass som dokumentasjon for sin identitet. Nemnda viste til at dette er et krav etter flere bestemmelser. Nemnda viste også til vurderingen av viktigheten av å kjenne identiteten til de som kommer til Norge, jf bl.a. HR-2017-2078 «Reisedokument-dommen».

Vilkårene for en tillatelse er at barnet er under 18 år, og at vilkårene på vedtakstidspunktet etter 18 års fødselsdag også må være oppfylt. Klagerne har ikke fremlagt pass hverken ved søknaden eller senere. Landinformasjonen tilsier at det skal være mulig å fremlegge pass, men det foreligger ingen opplysninger om at dette er forsøkt. Ingen sterke menneskelige hensyn holdt opp mot innvandringsregulerende hensyn. Vilkåret for en tillatelse var derfor ikke til stede.

Kritikk fra nemnda vedrørende offentlige instansers oppfølgning av referansepersonen.

Var dette sammendraget nyttig?