Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Sammendraget gjelder en ung afghansk kvinne som søkte asyl i Norge etter først å ha fått søknad om asyl avslått i Bulgaria. Kvinnen opplyste at hun hadde bodd hele livet i Iran.

Nemnda la til at Bulgaria i utgangspunktet var ansvarlig for klagerens asylsøknad. Klagerens fingeravtrykk var registrert i Eurodac i forbindelse med fremsettelse av asylsøknad der. Bulgaria aksepterte også ansvaret.

Nemnda kom likevel til at retur av klageren ville være i strid med våre internasjonale forpliktelser etter utlendingsloven § 73. Etter denne bestemmelsen skal en utlending ikke sendes til et område hvor vedkommende risikerer forfølgelse iht flyktningkonvensjonen art 1A, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a, eller hvor vedkommende står i reell fare for å bli utsatt for dødsstraff, tortur, umenneskelig eller nedverdigende behandling, jf. utlendingsloven § 28 første ledd bokstav b, jf. EMK artikkel 3.

Klageren hadde fått sin asylsøknad vurdert i to instanser i Bulgaria. Asylprosedyrene i hennes sak hadde likevel ikke vært betryggende. Asylsøknader fra afghanske søkere blir av bulgarske myndigheter generelt vurdert som åpenbart grunnløse. Nemnda viste blant annet til AIDAs rapport "Bulgaria: Developments in the treatment of asylum claims from Afghanistan" av 06.08.2018 hvor følgende ble sitert:

The poor recognition rate for Afghan asylum seekers dropped from 2.5% in 2016 to 1.5% in 2017. The "striking discrepancy between the Bulgarian and the EU average recognition rate for Afghans" has been raised by the European Commission, as well as jurisdictions in other Member States, as a matter for concern. 

I etterkant av rapporten har Bulgaria endret sin praksis, men klagerens sak var ikke omfattet av denne praksisendringen.

Videre la nemnda til grunn at det var usikkert om klagerens sikkerhet ville være tilfredsstillende ivaretatt ved en retur til Bulgaria. Siden klageren hadde fått endelig avslag, ville hun bli ansett som ulovlig innvandrer og umiddelbart plassert i et deportasjonssenter. Mest sannsynlig ville klageren i denne saken bli plassert enten på Busmantsi i Sofia eller Lyubimets nær den tyrkiske grensen. Nemnda viste til en rekke rapporter om mottaksforholdene i disse sentrene, blant annet fra ECRE/ELENA, CPT (Den europeiske torturkommisjonen), AIDA og Den europeiske menneskerettskommisjon.

Foruten svært dårlige sanitære og hygieniske forhold, fremgikk det av nevnte rapporter at enslige kvinner blir plassert i sovesaler med opptil 25-45 andre personer sammen med menn med familier og enslige mindreårige/unge menn. Vakthold er dårlig, og det rapporteres om vold både blant internerte og mellom vakter og internerte. Blant annet viser CPT til følgende i sin rapport:

Accommodation was particularly dangerous for women and minors (including infants), who had to share the same dormitories with often unrelated adult men (the latter accommodated together with their respective families), locked at night in total darkness (electricity being switched off between 11 p.m. and 7 a.m.

Selv om antall asylsøkere i Bulgaria er gått markert ned, er det ikke rapportert om bedre forhold og sikkerhet på disse deportasjonssentrene. Siste rapport fra AIDA av januar 2019 peker i stor grad tilbake på tidligere rapporter når det gjelder dette.

For øvrig er tilgangen til informasjon, herunder rettshjelp og tolk, nærmest fraværende. I AIDAs rapport vises det til at "legal aid has not been provided to detainees including asylum seekers in detention centres". Gjennomsnittlig lengde i internering i 2018 var 196 dager. Ifølge loven kan man holdes opptil 18 måneder. Klageren ville dermed risikere å bli holdt under nevnte forhold uten tilgang til rettshjelp eller tilgjengelig informasjon om hvor lenge hun ville bli der og når hun eventuelt ville bli deportert ut av landet.

Sett hen til både forholdene og lengden på interneringen mente nemnda klageren sto i fare for overgrep og uverdige forhold i strid med EMK artikkel 3. Klageren risikerte også å bli returnert til hjemlandet uten å ha fått sin sak forsvarlig behandlet i tråd med forpliktelsene etter EMK artikkel 3 og Flyktningkonvensjonen artikkel 3.

For øvrig fremgikk det av rapportene at Bulgaria ikke hadde midler til å returnere asylsøkere til hjemlandet, men at de ville bli fraktet til grensen og sluppet av der. Hva som deretter venter de returnerte er ikke omtalt i noen rapporter eller informasjon nemnda kjente til. Nemnda mente likevel det var grunn til å anta at en kvinne uten mannlig anstand ville være svært sårbar og utsatt i en slik situasjon.

Ut fra en totalvurdering sluttet nemnda at det forelå systemiske mangler både ved asylsystemet og ved mottaksforholdene som for klagerens del tilsa at utlendingsloven § 73 var til hinder for retur til Bulgaria.

Klagen over UDIs vedtak ble dermed tatt til følge. Dette fikk den betydning at klageren ville bli intervjuet av UDI, som deretter ville foreta en vurdering av asylsøknaden på vanlig måte (realitetsbehandling). Klageren fikk rett til å oppholde seg i Norge i forbindelse med vurderingen av asylsøknaden.

Var dette sammendraget nyttig?