Sammendrag: Utvisning

Klage over forholdsmessighetene ved Utlendingsdirektoratets (UDI) vedtak om varig utvisning på grunn av straffbare forhold. Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi det ikke var nødvendig med fremmøte av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble tatt til følge. Dissens.

Klageren kom til Norge 21 år gammel som kvoteflyktning sammen med familien og hadde oppholdstillatelse i flere år. Oppholdstid i Norge var 22 år. Klagerens flyktningtillatelse var blitt tilbakekalt (opphørt) og klageren hadde deretter hatt oppholdstillatelse etter utlendingsloven § 38. UDI vedtok å utvise klageren med varig innreiseforbud på grunnlag av dom til straff av 75 dager betinget fengsel for en rekke forhold, deriblant naskeri, kjøp og oppbevaring av narkotika, tyveri av bil og kjøring i ruspåvirket tilstand uten førerkort. UDI viste til at klageren tidligere var utvist med fem års innreiseforbud,og at han etter utvisningsvedtaket hadde oppholdt seg ulovlig i Norge over fem år.

Nemnda bemerket blant annet at det samlede antall lovbrudd og at flere av lovovertredelsene gjelder samme type forhold som klageren har vært domfelt for tidligere og og som han ble utvist for i 2013, gjør at forholdene samlet sett er alvorlige. Det forsterker alvoret i saken at klageren har oppholdt seg ulovlig i Norge etter utvisningsvedtaket.

Flertallet kom etter en helhetsvurdering og under sterk tvil til at en utvisning av klageren vil være et uforholdsmessig tiltak mot ham. Flertallet la betydelig vekt på hvordan klagerens situasjon er i Norge i dag, og at han mottar behandling som i henhold til uttalelser i spesialisterklæringer er essensiell og livsnødvendig, men som ikke er tilgjengelig i hjemlandet. Flertallet la til grunn opplysningene om at klagere ikke hadde familie og nettverk som kunne bistå ham i hjemlandet. Flertallet mente at det på bakgrunn av tilgjengelig landinformasjon kan bli svært vanskelig for klageren å få dekke elementær behov som mat og tak over hodet uten nettverk og familie som kan bistå ham i betydelig grad. Flertallet la også vekt på at det kan bli vanskelig for klageren å få tilgang til helsehjelp for psykiske lidelser uten familie og nettverk. Flertallet viste til at klageren ifølge helseopplysningene i saken fremstår som svært ressurssvak, og har i en årrekke vært helt avhengig av offentlig hjelp for å dekke basale behov som mat og tak over hodet. Flertallet la også vekt på at de ulovlige forholdene lå tilbake i tid og at behovet for samfunnsvern reduseres ved at klageren fremstår å være i forbedring.

Mindretallet la til grunn at klageren hadde familie som kunne bistå ham i hjemlandet, og at utvisningen av klageren ikke var uforholdsmessig.