Sammendrag: Permanent oppholdstillatelse

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Klagen ble tatt til følge. Enstemmig.

Klageren fikk beskyttelse i Norge 2012. I 2015 søkte han om permanent oppholdstillatelse. I 2016 fattet UDI vedtak om at klagerens beskyttelsesbehov var opphørt og at tillatelsen og flyktningstatusen var tilbakekalt og han fikk ikke permanent oppholdstillatelse. Klageren klaget over dette.

Nemnda bemerket blant annet at det er avgjørende om det var grunnlag for opphør

av status som flyktning på det tidspunktet klageren søkte permanent oppholdstillatelse. Bakgrunnen for dette er at personer som har rett til permanent oppholdstillatelse er unntatt fra reglene om opphør av flyktningstatus etter utlendingsloven § 37 (1) e.

Angående opphørstidspunktet la nemnda vekt på UNEs stornemndbehandling av to saker i 2017. Stornemnda behandlet spørsmålet om endringene som har funnet sted i Mogadishu oppfyller vilkårene i utlendingsloven § 37 første ledd bokstav e om opphør av flyktningstatus. Nemnda merket seg stornemndas prinsipielle uttalelse om at det må oppstilles et varsomhetskrav til vurderingen og legges inn en sikkerhetsmargin angående varighet av endringene. Nemnda bemerket at det er ikke mulig å lese ut av stornemnd-vedtakene at det var grunnlag for opphør av flyktningstatus på et tidligere tidspunkt enn Stornemndas vurderingstidspunkt, 27.03.2017. Skjæringstidspunktet som ble benyttet i Stornemndas vedtak er senere lagt til grunn i flertallet av liknende saker i UNE. Nemnda mente at det ikke var grunnlag for å strekke vilkåret om stabilitet og varighet lenger tilbake i tid enn 27.03.2017.

Klageren hadde fremsatt søknaden om permanent oppholdstillatelse nesten 1,5 år før tidspunktet for stornemndas tidspunkt for opphør av flyktningstatus. Nemnda mente at det klart ikke var grunnlag for opphør av flyktningstatus på tidspunktet da klageren søkte om permanent oppholdstillatelse. Nemnda viste videre til at personer som oppfyller vilkårene for permanent oppholdstillatelse, ikke er omfattet av instruksen om opphør av flyktningstatus og tillatelse. Spørsmålet var da om klageren oppfylte vilkårene for permanent oppholdstillatelse.

På bakgrunn av selve tillatelsessystemet i utlendingsloven, samt uttalelser i forarbeider og instrukser, mente nemnda at det må stilles et krav om at identiteten må være

sannsynliggjort dersom det skal innvilges permanent oppholdstillatelse i Norge.

Fordi klageren er fra et land hvor det ikke er mulig å sannsynliggjøre identitet med notoriske identitetsdokumenter, vurderte nemnda klagerens identitet ut fra opplysningene om slekt- og familietilknytning, klantilknytning, språk og geografisk tilknytning, klagerens forklaring om sitt liv og opplevelser i Somalia m.v. Etter en konkret, helhetlig vurdering kom nemnda til at klageren hadde sannsynliggjort sin identitet.

Klageren fylte de øvrige vilkårene for permanent oppholdstillatelse på søknadstidspunktet, og følgelig var ikke vilkårene for opphør av hans flyktningstatus og tilhørende tillatelse til stede. UDIs vedtak ble omgjort og klageren fikk permanent oppholdstillatelse.