Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte.

Anmodningen ble tatt til følge. Enstemmig.

Mann fra Eritrea søkte om asyl i Norge i 2008. Da han ankom oppga han å være enslig mindreårig asylsøker (EMA), å ha unnlatt å møte til militærtjeneste etter innkalling og ikke ha søkt asyl i andre land. Fingeravtrykksøk viste at klageren var registrert på Malta. Først nektet klageren på at han hadde vært på Malta, så innrømmet han det. Under asylintervjuet endret han forklaring til at han ikke hadde blitt innkalt til militærtjeneste, han fryktet bare forholdene i Eritrea generelt. Han framla dåpsattest og skolebevis som understøttet at han var EMA. Aldersundersøkelse utelukket at klageren var mindreårig. Klageren kunne ikke returneres til Malta etter Dublin-regelverket, da han forsvant fra mottak slik at fristen gikk ut.

Klageren søkte på nytt om asyl i 2009 under et annet navn. Han hadde da slipt fingertuppene sine, slik at det var umulig å ta fingeravtrykk. Han anførte nå at han var EMA og at han måtte rømme fra Eritrea da soldater hadde kommet for å ta ham til militærtjeneste.

I 2011 innrømte klageren å ha løyet om identitet og forklaring for øvrig. Han sa at den første forklaringen er den som er sann. UNE avslo i 2013 klagerens sak. Klagerens identitet, herunder statsborgerskap, ble ikke lagt til grunn, og det ble vist til at en kunne ikke ta stilling til hans beskyttelsesbehov.

I 2015 sendte klageren inn et varsel om stevning. Her innrømte han at han har løyet om fødselsår, at han var ikke EMA da han søkte asyl i 2008, samt at han siden 2008 har løyet om sitt asylgrunnlag. Det som er sant er at han avtjente militærtjeneste i Sawa i 3 måneder før han rømte derfra.

I 2016 fremla klageren et eritreisk pass. Dette ble ansett som ekte. UNE opprettholdt sitt vedtak. I 2017 ble UNEs vedtak kjent ugyldig i Oslo tingrett. I 2018 ble UNEs vedtak kjent ugyldig i Borgarting lagmannsrett. Lagmannsretten avgjorde på bakgrunn av de samlede fremlagte bevis, at klageren var å anse som eritreisk statsborger hjemmehørende i Eritrea.

Nemnda fant at det var tvil om klagerens identitet. Det ble likevel, på bakgrunn av lagmannsrettens dom, lagt til grunn at han var eritreisk borger. Klagerens forklaring ble i utgangspunktet ikke lagt til grunn, på grunn av klagerens sterkt svekkede troverdighet. Likevel anså nemnda etter en konkret vurdering, tatt i betraktning at lagmannsretten hadde avgjort at klageren skal anses som eritreisk borger, det som sannsynliggjort at klageren hadde forlatt landet ulovlig på et tidspunkt hvor han var i nasjonaltjenestepliktig alder.

Nemnda fant å kunne legge til grunn at klageren hadde forlatt Eritrea ulovlig da han var i eller nærmet seg nasjonaltjenestepliktig alder. På bakgrunn av dette var det en reell risiko for at han kunne bli utsatt for overgrep som kunne karakteriseres som forfølgelse ved retur til Eritrea.

Tillatelse ble gitt for 1 år av hensyn til fortsatt identitetskontroll og fortsatt vurdering av beskyttelsesbehov.