Sammendrag: Tilbakekall
Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.
Klagen ble tatt til følge. Dissens.
Mann søkte beskyttelse i 2012. Han fremla ikke pass eller ID-dokumenter. UDI innvilget beskyttelse etter utl. § 28, 1 b på bakgrunn av den generelle sikkerhetssituasjonen i Mogadishu, som han anførte å komme fra. UDI fattet vedtak om opphør av klagerens tillatelse og flyktningstatus under henvisning til vesentlige endringer av sikkerhetssituasjonen i Mogadishu, og at endringene var av en viss varighet, jf. instruks GI-14/2016. Klageren bestred at det var grunnlag for opphør.
Nemnda bemerket at det ikke var tilkommet opplysninger som ga grunnlag for en annen vurdering enn UDI når det gjaldt identitet, og la, som UDI, til grunn at identiteten var sannsynliggjort. Hovedspørsmålet for nemnda var hvorvidt UNEs stornemndvedtak av 11.07.2017 vedr. opphør av flyktningstatus skulle tolkes slik at stornemndas vurderingstidspunkt (27.03.2017) skulle gjelde som generelt skjæringstidspunkt for når vilkårene om opphør av flyktningstatus foreligger i alle tilsvarende Somalia-saker. Nemndas flertall mente at stornemndas vurderingstidspunkt burde legges til grunn som generelt skjæringstidspunkt. I tillegg til å peke på en prinsipiell avklaring i stornemndvedtaket som kunne tas til inntekt for at stornemnda hadde ment å fastsette et generelt skjæringstidspunkt, la flertallet vekt på at det uansett neppe ville være mulig å peke på et bestemt tidspunkt der sikkerhetssituasjonen hadde nådd terskelen for vesentlig og varig endring. En konkret fastsettelse i hver enkelt sak ville dessuten kunne være vanskelig å praktisere og føre til stadige glidninger. Hensynet til forutsigbarhet og likebehandling talte også for et generelt skjæringstidspunkt.
Mindretallet v/et nemndmedlem mente at det måtte gjøres en konkret vurdering i hver enkelt sak.
Vilkårene for opphør av klagerens flyktningstatus og tilhørende oppholdstillatelse var ikke oppfylt. Klageren beholdt sin flyktningstatus og tidligere tillatelse. Dette innebar også at det ikke var grunnlag for å nekte ham permanent oppholdstillatelse, jf. utl § 62, 1, idet han således hadde hatt sammenhengende opphold de siste tre årene før han søkte om permanent oppholdstillatelse (sak 004). Klageren ble gitt permanent oppholdstillatelse.