Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken behandlet i nemnd med personlig fremmøte

Anmodningen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Statsløs palestiner fra Gaza søkte beskyttelse i Norge i 2008. Endelig vedtak fra UNE i 2011. Etter at klageren tok ut søksmål om gyldigheten av UNEs vedtak, ble det besluttet at saken skulle avgjøres i nemndmøte for å avklare betydningen av FK art. 1D:

"Denne konvensjon skal ikke ha anvendelse på personer som for nærværende nyter beskyttelse eller bistand fra andre organer eller institusjoner under de Forente Nasjoner enn de Forente Nasjoners Høykommissær for Flyktninger.

Når slik beskyttelse eller bistand av en hvilken som helst grunn er bortfalt uten at vedkommende personers forhold er blitt endelig ordnet i henhold til de vedtak som er truffet av de Forente Nasjoners Generalforsamling om disse spørsmål, skal de uten videre ha krav på å nyte godt av denne konvensjons bestemmelser."

Artikkel 1D er først og fremst en eksklusjonsbestemmelse som i praksis retter seg mot palestinske flyktninger under UNRWAs mandat. Den innebærer at slike flyktninger ikke omfattes av flyktningkonvensjonen, jf. første ledd. De er i stedet forutsatt å få nødvendig bistand fra UNRWA.

I andre ledd er det imidlertid åpnet for unntak fra dette, dersom UNRWAs bistand av en eller annen grunn har bortfalt. Dersom vilkårene i andre ledd er oppfylt, har personen likevel krav på å "nyte godt av denne konvensjonens bestemmelser".

Bestemmelsen reiser flere tolkningsspørsmål, herunder om klageren faktisk har benyttet seg av UNRWAs bistand før han søkte beskyttelse i Norge, og om denne bistanden ev. bortfalt som følge av forhold klageren ikke kunne rå over (om han ble tvunget ut av Gaza).

Klageren anførte at denne bestemmelsen innebar at han hadde krav på flyktningstatus, ettersom han hadde blitt tvunget ut av Gaza og ikke lenger kunne nyte godt av UNRWAs bistand.

Nemnda la bare delvis klagerens forklaring til grunn. Nemnda la ikke til grunn som noenlunde sannsynlig hans forklaring om den utløsende årsaken til at han måtte forlate Gaza. Som en følge av dette kom nemnda til at klageren ikke sto i en reell risiko for å bli forfulgt på grunn av disse omstendighetene. Klageren og hans families bånd til Fatah ble heller ikke ansett å utgjøre en reell risiko for klageren ved retur. Nemnda kom derfor til at klageren ikke kunne anses som flyktning etter utl. § 28 første ledd bokstav a.

Deretter vurderte nemnda den generelle sikkerhetssituasjonen på Gaza. Denne må anses svært spent, og muligheten for en ny større konflikt er til stede. Slik har imidlertid situasjonen vært over tid, og den politiske situasjonen tilsier at det alltid vil være en risiko for økt spenning og eskalering.

Den aktuelle situasjonen med demonstrasjoner langs grensen mot Israel («Den store returmarsjen») er det som preget bildet. Denne anså nemnda som geografisk avgrenset og en risiko man ev. må oppsøke.

Etter en samlet vurdering kom nemnda til at verken den generelle sikkerhetssituasjonen eller individuelle forhold hos klageren tilsa vern mot retur etter utl. § 28 første ledd bokstav b)

Nemnda vurderte så om det forelå grunnlag for tillatelse i medhold av utlendingsloven § 38. Det sentrale her var en vurdering av den humanitære situasjonen på Gaza. Klagerens individuelle forhold tilsa ikke at det forelå sterke menneskelige hensyn. Den humanitære situasjonen ble ansett som nokså prekær, og sterkt påvirket av den israelske blokaden. Selv om situasjonen er vanskelig, fant nemnda at den ikke alene kan tilsi at det foreligger sterke menneskelige hensyn. Terskelen skal i henhold til forarbeidene bære høy, og vurderingen av sterke menneskelige hensyn skal gjøres individuelt. Nemnda fant at terskelen ikke var nådd i denne saken.

Så vurderte nemnda spørsmålet om FK art. 1D. Nemnda kom til at klageren hadde benyttet seg av UNRWAs bistand kort tid før han forlot Gaza. Spørsmålet var derfor om han ble tvunget ut av UNRWAs mandatområde av generelle eller individuelle grunner som han ikke kunne rå over. Her viste nemnda til bevisvurderingen, hvor klagerens forklaring om den utløsende årsaken til at han forlot Gaza ikke ble lagt til grunn. Nemnda kunne derfor ikke se at klageren hadde blitt tvunget ut av Gaza.

Til sist kom nemnda til at UNRWAs bistand heller ikke hadde bortfalt av andre grunner. Nemnda gjorde her en grundig vurdering av UNRWAs situasjon, som var preget av budsjettkutt og nedskjæringer, men kom til at kjernefunksjonene fortsatt var skjermet, og at situasjonen for organisasjonen ikke er en eksistensiell krise. Det er derfor ikke holdepunkter for å si at bistanden har opphørt verken generelt eller for klageren spesielt.