Sist oppdatert: 19.01.202019.01.2020

Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Klagen ble ikke tatt til følge. Enstemmig.

Klageren søkte asyl i Norge i september 2015. Han oppga at han var 15 år ved ankomst. Han la ikke frem pass eller andre identitetsdokumenter.

UDI avslo klagerens søknad om beskyttelse i oktober 2016. Han fikk en tidsbegrenset tillatelse etter utlendingsloven § 38, se utlendingsforskriften § 8-8. Tillatelsen var begrunnet i at det foreligger sterke menneskelige hensyn fordi klagerens omsorgssituasjon i hjemlandet var usikker. UDI satt tidsbegrensninger i tillatelsen idet klageren var mellom 16 og 18 år på vedtakstidspunktet.

Tidsbegrensningen ble påklaget.

Nemndmøtet var begrenset til å behandle spørsmålet om tidsbegrensningene i klagerens tillatelse skulle oppheves.

Samlet saksbehandlingstid i klagerens sak var 13 måneder og tre dager. Av Justis- og politidepartementets rundskriv A-63-09 vedlegg 8 om ikrafttredelsen av forskriften § 8-8, fremgår det at saksbehandlingstiden i UDI sammenholdt med klagerens alder er relevant i vurderingen. Nemnda la til grunn at rundskrivet er å forstå slik at lang saksbehandlingstid som ikke er i overensstemmelse med vurderingstemaet «uten ugrunnet opphold» kan være et moment som tilsier at klageren ikke skal omfattes av forskriften § 8-8.

Nemnda kom til at saksbehandlingstiden i saken ikke tilsa at forskriften § 8-8 ikke skulle anvendes. Nemnda viste til den ekstraordinære situasjonen som forelå utover høsten 2015, og tok utgangspunkt i hvilke undersøkelser UDI har gjort i saken, og omstendighetene som ledet frem til disse undersøkelsene.

Som enslig mindreårig asylsøker måtte det oppnevnes verge for klageren. På grunn av manglende dokumentasjon på alder, mente UDI også at det var nødvendig å foreta aldersundersøkelse av klageren. Denne, og oppnevning av advokat, ble gjennomført før det ble avholdt asylintervju. Det gikk ca 10 ½ måned fra klageren søkte om beskyttelse til det ble foretatt asylintervju. Dette må ses i sammenheng med de saksbehandlingskritt som var nødvendig før intervjuet kunne avholdes, samt begrenset kapasitet til å gjennomføre intervjuer på grunn nødvendige omprioriteringer i UDI, behovet for å øke saksbehandlingskapasiteten gjennom nyansettelser, og opplæring av de nyansatte. Etter asylintervjuet tok det ca 2 ½ måned til vedtak ble fattet i saken.

Etter det nemnda kunne se var det ikke holdepunkter for at saken var blitt trenert, eller at saksbehandlingstiden i klagerens sak, utmerket seg spesielt. Det vises til at saksbehandlingstiden generelt gikk kraftig opp utover i 2016.

Sett hen til den ekstraordinære situasjonen høsten 2015, ressursene UDI hadde til rådighet, samt de ulike styringssignalene og prioriteringene UDI måtte forholde seg til - herunder at åpenbare avslagsaker skulle prioriteres med tanke på raske returer – kunne nemnda vanskelig se at UDI kunne ha håndtert situasjonen så mye annerledes. Etter nemndas oppfatning var det ikke grunnlag for å si at saksbehandlingstiden i klagerens sak var i strid med kravet i forvaltningsloven § 11 a om at "forvaltningsorganet skal forberede og avgjøre saken uten ugrunnet opphold".

Nemnda kom etter dette enstemmig til at saksbehandlingstiden i seg selv ikke tilsier at klageren ikke skal omfattes av bestemmelsen om tidsbegrenset oppholdstillatelse, jf. utlendingsforskriften § 8-8.

Basert på fødselsdatoen som ble fastsatt da klageren søkte om beskyttelse, var klageren 16 år og en måned da UDI fattet vedtak i saken. Nemnda fant ikke at alderen i seg selv tilsa at det ikke skulle fattes vedtak om begrenset tillatelse frem til klageren fyller 18 år. Det forelå heller ikke opplysninger som tilsa at klageren hadde et særlig behov for stabilitet utover det som gjelder ungdom generelt. Klageren fremsto i hovedsak som frisk og uten helseplager som krever spesiell oppfølging. Sett hen til at klageren ikke skal returnere til hjemlandet før han har fylt 18 år, mente nemnda at retur ikke var uforsvarlig.

Nemnda viste videre til at Utlendingsforskriften § 8-8 er en regel som er ment å begrense innvandringen. Formålet med en tidsbegrenset tillatelse til enslige mindreårige asylsøkere mellom 16 og 18 år er å forebygge at andre barn, som ikke har et beskyttelsesbehov, sendes til Norge. Det ble i denne sammenhengen vist til det høye antall enslige mindreårige asylsøkere som har søkt beskyttelse i Norge. Dette hensynet taler for å opprettholde en begrenset oppholdstillatelse for klageren.

Selv om en tillatelse som er begrenset frem til fylte 18 år kan oppleves belastende for klageren, mente nemnda at begrensningen er forsvarlig, og at de hensynene som tilsier en begrensning, måtte veie tyngst i en samlet vurdering. Nemnda la dermed avgjørende vekt på innvandrings-regulerende hensyn og formålet med utlendingsforskriften § 8-8.

Nemnda mente at klageren er tilstrekkelig ivaretatt idet han har fått en tillatelse av UDI frem til fylte 18 år.

Tidsbegrensningen i klagerens tillatelse ble opprettholdt.

Var dette sammendraget nyttig?