Sammendrag: Statsborgerskap

Saken behandlet av nemndleder etter forberedelse fra sekretariatet da det ikke er vesentlige tvilsspørsmål.

Klagen ble tatt til følge. Sammendraget gjelder en kvinne fra Afghanistan. Klageren søkte om asyl i Norge under identitet A i 2005. Hun hadde tidligere søkt om asyl i Nederland under identitet B. Identitet A og identitet B hadde samme fornavn og fødselsdato, men ulikt etternavn. Klageren ble returnert Nederland i medhold av Dublin-II forordningen. Hun søkte på ny om asyl i Norge under identitet A i 2006, og søknaden ble innvilget. Hun søkte om norsk statsborgerskap i 2013.

Etter statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a er det et vilkår for norsk statsborgerskap at klagerens identitet er klarlagt. Utgangspunktet er at vilkåret er oppfylt når vedkommende fremlegger identitetsdokumenter , herunder pass, med tilstrekkelig notoritet, jf. utlendingsforskriften § 1-1. Afghanske pass har lav notoritet, slik at vilkåret i § 1-1 ikke var oppfylt. UNE vurderte hvorvidt klageren fylte vilkårene i unntaksbestemmelsen i § 1-2 og kom etter en konkret vurdering til at identitet A var sannsynliggjort som klagerens korrekte identitet.

UNE la vekt på at identitet B, som klageren hadde oppgitt i Nederland, besto av samme fornavn som identitet A. Etternavnet i identitet B var navnet til klagerens oppgitte far. Opplysninger om fars navn var også gitt av klagerens søster som hadde kommet til Norge i 2003. Det er ikke uvanlig at afghanere bruker fars navn som etternavn. Etternavnet i identitet A var navnet på klagerens fødested i Afghanistan. Dette etternavnet var også søsterens etternavn, og søsteren hadde fått norsk statsborgerskap på dette etternavnet. Ifølge afghanske navnetradisjon kan fødested brukes som etternavn.

UNE la videre vekt på at klageren, mens hun var i Nederland, også hadde opplyst om etternavn C som følge av ekteskap. I Norge hadde hun endret etternavn til C i folkeregisteret.

UNE fant heller ikke motstrid i søsterens sak når det kom til familieforhold og liknende. 

UNE bemerket at klageren ikke hadde vært konsekvent i sin navnebruk, men mente ulikhetene hadde en plausibel forklaring. UNE anså med dette identiteten sannsynliggjort, jf. § 1-2.

Klagerens identitet ble dermed ansett klarlagt etter statsborgerloven § 7 første ledd bokstav a. de øvrige vilkårene i § 7 var oppfylt og klageren ble innvilget norsk statsborgerskap.