Sammendrag: Familie

Saken ble behandlet i nemnd uten personlig fremmøte fordi dette ikke var nødvendig av hensyn til de spørsmål som bød på vesentlig tvil.

Anmodningen ble tatt delvis til følge. 

Enstemmig.

Kvinne hadde oppholdstillatelse i studieøyemed da hun etablerte et samboerforhold med en norsk mann og fikk et barn med ham etter at oppholdstillatelsen hennes løp ut. Hun søkte tillatelse som samboer etter lovens § 41 før opprinnelig tillatelse utløp, men fikk avslag av UDI idet hun var registrert som gift. Etter loven var det et krav for tillatelse etter § 41 at ingen av partene var gift. UDI viste også til at underholdskravet ikke var oppfylt, idet herboende ikke var registrert som barnefar i Folkeregisteret. I klagen ble det vist til at det nå var fastsatt ved dom at herboende var barnefar og at barnet derfor var norsk borger. UDI opprettholdt avslaget fordi en av partene var gift og det heller ikke var sannsynliggjort at det forelå varige hindringer for å få ekteskapet annulert, men viste til at klageren var unntatt fra underholdskravet i henhold til rundskriv GI-08-2012. UNE opprettholdt UDIs vedtak, men tok ikke stilling til spørsmålet om underholdskravet var oppfylt.  

Vedtaket ble anmodet omgjort under henvisning til at skilsmisse ikke er anerkjent på Filipinene, men at hun i 2010 hadde startet en «separasjonsprosess» som av ulike grunner ikke var sluttført. Prosessen ville heller ikke nødvendigvis føre frem, da det var vanskelig, dyrt og tidkrevende å få en separasjon. Det ble videre vist til at det også var nærmest umulig å få ekteskapet annullert. Videre ble det vist til at samboeren nå var i fullt arbeid.

Nemnda gav ikke tillatelse etter lovens § 41 idet vilkåret om at det måtte foreligge varige hindringer ikke ble ansett oppfylt. Nemnda viste bl.a. til at det er mulig å få separasjon/annullasjon og at klageren etter at hun etablerte et samboerskap i Norge, har hatt oppfordring til å videreføre den prosessen hun sier at hun har startet, men ikke sluttført. Videre ble det påpekt at ut fra det hun har fortalt om ektefellen så skulle det ikke være umulig for henne å få i alle fall separasjon, jf. de vilkår som loven setter for dette. Det ble også sett hen til at hun ikke har dokumentert verken at prosessen var igangsatt eller grunnene til at den ikke var sluttført.

Nemnda kom til at det var grunnlag for å gi tillatelse etter lovens § 49.

Ved vurderingen la nemnda bl.a. vekt på:

- Praksis mht vurderingen om det foreligger varige hindringer etter § 41 for filippinske borgere som er gift i hjemlandet, har variert noe, da det i noen saker lagt til grunn at hindringen vil være varig pga vanskelighetene med å få annullasjon/separasjon, men det i andre saker er vist til at det er mulig å få det selv om det tar tid og koster penger.

- Landinformasjonen knyttet til annullasjon og separasjon er meget utfyllende for så vidt gjelder lovgrunnlaget for annullasjon og separasjon, mens det ikke har vært mulig å få oversikt over hvor reell muligheten er for å oppnå dette.

- Det er en usikkerhet knyttet til om det faktisk er mulig for klageren å få separasjon/annullasjon.

- Usikkerheten om den reelle muligheten for å få separasjon tilsier at klageren av hensyn til barnet, ikke pålegges å reise ut i påvente av en avklaring av mulighetene for separasjon.

- Klageren er mor til norsk barn og bor sammen med barnets far.

- Referansen er nå i jobb og må anses å ha vilje og evne til å forsørge klageren og deres felles barn

Klageren falt for øvrig inn under unntaket fra underholdskravet etter GI-08/2012 pkt 2, idet hun hadde lovlig opphold da barnet ble født..

Nemnda mente det forelå særlige grunner som tilsa at tillatelsen må begrenses slik at den ikke dannet grunnlag for familieinnvandring og permanent oppholdstillatelse, jf § 49 siste ledd, uht følgende:

Klageren har etablert et familieliv i Norge. Hun visste da at hun fortsatt er gift i hjemlandet og at det kan være problematisk å få separasjon/annullasjon av ekteskapet. Hun har likevel ikke gitt opplysninger som tyder på at hun har tatt opp/forsøkt videreføre separasjonsprosessen som hun opplyser at hun satte i gang etter samlivsbruddet fra ektefellen i 2010. Etter nemndas vurdering har hun hatt en oppfordring til dette da hun etablerte et familieliv i Norge.

Klageren har heller ikke dokumentert at en slik prosess er igangsatt evt hva som har ført til at den er stoppet. Nemnda mener det må være et minimumskrav for å fastslå at det foreligger varige hindringer at anførselen underbygges med dokumentasjon som viser at det er forsøkt å få separasjon/annullasjon og at det også dokumenteres at en slik prosess ikke er ført frem som følge av forhold klageren selv har herredømme over, eventuelt at prosessen ikke er slutt ført innen en rimelig tid som følge av forhold klageren ikke har herredømme over.

Tillatelse ble gitt for ett år og kunne eventuelt fornyes

Det ble vist til at klageren kunne søke begrensingene opphevet så fremt hun kunne dokumentere at det ikke var mulig, som følge av forhold utenfor hennes kontroll, at det ikke var mulig å oppnå separasjon eller innen rimelig tid oppnå dette eller om hun var separert fra ektefellen.