EUs pakt for migrasjon og asyl er et nytt regelverk som skal gjøre asyl- og migrasjonssystemet i Europa mer effektivt og forutsigbart. Reglene ble vedtatt i EU i 2024 og trer i kraft 12. juni 2026.
Målet med pakten er blant annet bedre kontroll ved yttergrensene, raskere asylprosesser og tydeligere regler for hvilket land som har ansvar for å behandle en asylsøknad.
Norge er ikke medlem av EU, men deltar i deler av det europeiske asyl- og migrasjonssamarbeidet gjennom Dublin-avtalen og Schengen-avtalen. Derfor vil flere deler av pakten også gjelde for Norge.
Hva betyr pakten for UNE?
For UNE er det særlig to deler av pakten som får betydning for saksbehandlingen:
- Eurodac-forordningen
- Forordningen om asyl- og migrasjonshåndtering (AMMR), som erstatter dagens Dublin-regelverk
Disse regelverkene handler blant annet om registrering av opplysninger og om hvilket land som skal behandle en asylsøknad.
Det vil trolig ta noe tid før UNE får saker til behandling etter det nye regelverket. Før en sak kommer til UNE, må den først behandles av UDI og eventuelt klages på.
Nye regler for Eurodac
Eurodac er et europeisk system for registrering og sammenligning av opplysninger om personer i migrasjons- og asylprosesser.
Systemet brukes blant annet for å finne ut hvilket land som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Hvis en person for eksempel allerede har søkt asyl i ett europeisk land, kan opplysninger i Eurodac være relevante for å avklare om det landet har ansvar for saken.
Med det nye regelverket blir Eurodac utvidet. Det betyr blant annet at flere personkategorier enn tidligere skal registreres i systemet. Det skal også registreres flere typer opplysninger. I tillegg til fingeravtrykk skal det registreres ansiktsbilder.
Formålet er å gjøre det enklere å identifisere personer, avklare ansvar mellom landene og få bedre oversikt over migrasjonssituasjonen i Europa.
AMMR erstatter Dublin-regelverket
AMMR erstatter dagens Dublin-regelverk. Dublin-regelverket er reglene som brukes for å avgjøre hvilket europeisk land som har ansvar for å behandle en asylsøknad.
Hovedprinsippet blir videreført: En asylsøknad skal behandles av ett land. Det betyr at en person som søker asyl, som hovedregel ikke selv kan velge hvilket europeisk land som skal behandle søknaden.
AMMR gir tydeligere regler for hvordan ansvaret skal fastsettes. Regelverket inneholder også nye frister og tydeligere krav til registrering av opplysninger i Eurodac.
Målet er at det raskere skal bli avklart hvilket land som har ansvar for saken. Reglene skal også bidra til mer effektiv saksbehandling og redusere at personer reiser videre mellom europeiske land for å få saken behandlet et annet sted.
Norge er bundet av de delene av AMMR som handler om å fastsette hvilket land som har ansvar for å behandle en asylsøknad. Norge er ikke bundet av solidaritetsmekanismen i AMMR, som handler om fordeling av ansvar og bistand mellom EU-land.
Hva skjer med sakene i UNE?
UNE har forberedt seg på endringene som følger av pakten. Vi vil behandle saker etter det nye regelverket der det gjelder.
I forkant av ikrafttredelsen har UNE nedarbeidet antallet Dublin-saker. Det betyr at vi nå kun har et fåtall Dublin-saker til behandling etter gammelt regelverk. Til vanlig behandler
UNE rundt 500 Dublin-saker i året.
Siden nye saker først behandles av UDI, vil det ta noe tid før UNE får saker (eventuelt begjæringer om utsatt iverksetting) etter det nye regelverket til behandling.