Direktør Ingunn-Sofie Aursnes

Av Ingunn-Sofie Aursnes, direktør i Utlendingsnemnda

Hva betyr egentlig "integrering"? Jeg vet det knapt lenger.

I en tankevekkende reportasje på NRK.no publisert den 6. mai i år. 2017, med overskriften «Aldri norsk nok», ble somaliskfødte kvinner sitert på utsagn om det å være norsk. Artikkelen ble innledet med følgende konklusjon: «For mange føles ikke det norske passet lenger som en forsikring for å få bli i Norge».

Artikkelen traff meg. Det var særlig ett, urovekkende sitat fra en av disse kvinnene, som formelt er norske statsborgere, som virkelig satte i gang mine refleksjoner:

«Vi blir ikke behandlet som om vi virkelig er en del av samfunnet, selv om vi ikke har gjort noe galt. Jeg er ikke norsk, jeg blir aldri norsk. Ikke barna mine heller», uttalte en av de somaliske kvinnene.

Hvis dette utsagnet er representativt for mange utenlands fødte nordmenn, og hvis utsagnet er et uttrykk for manglende tillit til det norske samfunnet, så er ikke det først og fremst disse kvinnenes problem.

Det er vårt, det norske storsamfunnets problem.

Vårt felles ansvar

Jeg går ut fra at denne kvinnen har fått statsborgerskap på grunnlag av riktige fakta om hennes identitet. Jeg forutsetter dette, fordi hun så tydelig sier at hun ikke har gjort noe galt. Hun har dermed ingen grunn til å frykte tap av statsborgerskap.

Allikevel sier hun altså det hun sier, og viser til en høyprofilert, medieomtalt sak om tilbakekall av statsborgerskap. Hun snakker også om forhold som ikke har med statsborgerskap å gjøre. Kvinnen formidler en sterk opplevelse av utrygghet, marginalisering og mistenksomhet mot det norske systemet og samfunnet.

Hvis det er mangel på kunnskap om regelverket som gjør at hun er utrygg, på tross av riktig identitet og riktige opplysninger som grunnlag for sitt norske statsborgerskap, så må vi som behandler slike saker på statens side ta utfordringen, og se nøye på vår evne til informasjon og opplysning.

Hvis det ikke er mangel på kunnskap, kan det være språklige misforståelser. Like trist og foruroligende er det uansett. Like mye er det vårt, felles ansvar.

Hva er egentlig norsk tilhørighet?

Statsborgerskap gir i seg selv en formell tilhørighet til et land, selv om dette for mange er forbundet med følelser. Jeg lar problemstillingen om tilbakekall av statsborgerskap ligge i denne omgangen. Det er et viktig tema, men akkurat nå er jeg opptatt av å rette oppmerksomheten mot opplevelsen av å være norsk, den opplevde tilhørigheten til et land.

Norsk tilhørighet. Smak på begrepet vi så ofte bruker. Opplevelsen av å være en del av det norske samfunnet er ikke teknisk, er ikke lovregulert – og kan ikke lovreguleres.

Ansvaret for å gjøre utenlands fødte nordmenn trygge på sin tilhørighet, ligger både hos dem selv i form av ansvar for å skaffe seg korrekt informasjon om rettigheter og plikter, men det hviler i høy grad også på alle oss innenlands fødte nordmenn.

Jeg tror faktisk vi må begynne å snakke om tilhørighet til landet med andre ord enn det forslitte ordet «integrering».

Er det forresten et mål at enhver med norsk statsborgerskap skal føle seg norsk? I hvor mange år sa ikke utvandrere fra Norge at de var norske, på tross av sitt amerikanske statsborgerskap? Må vi være så innmari norske alle sammen, selv om vi har lik farge på passet og nyter like rettigheter som borgere i dette landet?

Sterke krav om konformitet

Disse tankene ble aktualisert hos meg da jeg for en tid siden snakket med en europeisk kvinne som er gift med en innenlands født nordmann. Jeg spurte, slik man gjerne gjør når det er to hjemland i en familie, hvilke planer de hadde for bosted i fremtiden. Hun nølte ikke, men sa rett ut at hun ikke hadde lyst til å bo i Norge.

Hun forsøkte det noen år, men syns hun ble møtt med et sterkt krav om konformitet, gjentatte påpekninger om at «dette er norsk kultur», «slik gjør vi det her», «språk er nøkkelen», «du må.., du må … du må..».

Kanskje skal vi slutte å snakke så mye om denne norskheten?

Denne kvinnen syntes ikke hun fikk puste her, hun følte et press for å bli assimilert – at hun måtte gi avkall på sin kultur – selv om omgivelsene brukte ordet «integrert».

Nå er det slik at denne kvinnen har det privilegium at hun kan velge hvor i verden hun vil bo. Ikke alle som har ervervet norsk statsborgerskap, etter å ha blitt født i et annet land, har samme mulighet.

Hva betyr egentlig integrert?

Kanskje skal vi slutte å snakke så mye om denne norskheten? Om alt som er så «typisk norsk». Å føle seg som den nasjonaliteten som følger av passet, kommer eksempelvis helt på spissen der hvor det er snakk om dobbelt statsborgerskap, noe som ikke er uvanlig etter andre lands lovgivning. Hva er man da?

Kanskje skal vi heller snakke høyere om samfunnsansvar, samfunnstilhørighet og samfunnstilpasning?

Og hva betyr egentlig integrert og integrering? Jeg vet det knapt lenger.

Publisert på NRK ytring 2.6.2017