Av Katrine Kleiven Mentzoni, seniorrådgiver i UNE
Ingen av påstandene om homofile asylsøkere stemmer.
I VG 22. juni hevder Nina Bahar, i Skeiv Verden, blant annet at:
- Norge fengsler og deporterer halvparten av homofile asylsøkere til land hvor de drepes, og
- norske myndigheter fram til en dom fra Høyesterett fra 2012 returnerte personer med beskjed om å skjule sin legning, og
- norske myndigheter ikke har god nok kompetanse til å vurdere søkers troverdighet, og avslår søknader fordi personen virker for stereotypisk.
Stemmer ikke
Ingen av disse påstandene stemmer. Som klageorgan i asylsaker, er Utlendingsnemndas (UNEs) viktigste jobb å unngå å sende noen tilbake til forfølgelse. Når først UDI og deretter UNE i klageomgangen avslår en søknad om asyl, er det fordi vi mener at en person ikke risikerer å bli drept ved retur.
Når en person får avslag på søknad om beskyttelse, må personen forlate Norge og returnere til hjemlandet. At dette kan oppleves vanskelig er lett å forstå, men like fullt er det utlendingsmyndighetenes ansvar å vurdere hvem som har krav på beskyttelse etter norske og internasjonale regler.
Utlendingsmyndighetene har aldri pålagt en asylsøker å skjule sin legning. Det er et grunnleggende prinsipp i norsk og internasjonal rett at ingen kan pålegges å skjule sin identitet for å unngå forfølgelse. Det gjelder ikke bare i saker om homofili, men i alle saker der en person anfører å være forfulgt. Det sentrale spørsmålet i alle asylsaker er hva søkeren rent faktisk kommer til å gjøre ved retur, og om vedkommende som følge av dette vil bli utsatt for forfølgelse.
Allerede før Høyesterettsdommen hadde UNE en praksis for at en homofil asylsøker ikke måtte holde en lav profil eller moderere sin livsførsel for å unngå forfølgelse. Det som ble avklart i Høyesterettsdommen fra 2012 var at norske myndigheter, i tilfeller der den homofile asylsøkeren vil velge å skjule sin legning ved retur til hjemlandet, i tillegg skal vurdere om redselen for forfølgelse er en «sentral årsak» for personenes valg om å leve skjult.
Troverdighet
Å ta stilling til en asylsøkers troverdighet er en grunnstein i enhver asylsak. Det gjelder ikke bare i saker om seksuell orientering, men også i saker om religion, politisk oppfatning, sosial tilhørighet, kvinners rettigheter, etnisitet osv. Utlendingsmyndighetene har lang erfaring i å vurdere troverdighet i lys av den forklaring søkerne avgir og kunnskap om de land søkerne kommer fra.
Tvil skal komme asylsøkeren til gode. Det gjelder også de som hevder å være homofile. Det er likevel ikke nok å anføre homofili for å få asyl i Norge. Når vi har vurdert om anførslene er noenlunde troverdige, må vi vurdere hva vedkommende kan bli utsatt for i hjemlandet. Det er ikke enhver form for diskriminering som gir rett til opphold i Norge, men mer alvorlige trusler mot liv, helse eller livssituasjon.
Å vurdere troverdigheten er ikke alltid like enkelt, og noen ganger vil det forekomme at ulike mennesker er uenige om en forklaring er troverdig. Vi minner derfor om at vedtak fra UDI kan påklages til UNE. I UNE vil saker med vesentlige tvilsspørsmål avgjøres av en nemnd med to legmedlemmer og en nemndleder med dommerkompetanse. I slike saker får klagerne som regel anledning til å forklare seg muntlig direkte for nemnda. Bahar påstår forøvrig at utlendingsmyndighetene kun har vurdert troverdighet de siste fem årene. Sistnevnte påstand må rett og slett bygge på en misforståelse.
Har møtt interesseorganisasjonene
I UNE søker vi hele tiden å øke vår kompetanse også i denne type saker. Vi har bl.a. tatt del i et felleseuropeisk møte mellom asylrettsdommere, der fokuset var rettet på troverdighetsvurderinger i homofilisaker.
Organisasjonen Fri var også invitert til å komme med kritikk av europeisk praksis på en europeisk dommerkonferanse i Oslo i fjor. Videre har vi hatt møter med interesseorganisasjoner, forskere på feltet og UNHCR. UNE ønsker også mer kontakt med ulike skeive interesseorganisasjoner i Norge, og har nylig tatt initiativ til at Skeiv Verden kan komme og holde et foredrag i UNE.
Til slutt vil vi bemerke at vi ikke har gått inn i saken til Mehdi da det er opplyst i artikkelen at dette kun er et alias navn. Vi kjenner derfor ikke vedkommende sin riktige identitet. Vi kan heller ikke uttale oss om prosentandelen av hvor mange saker som avslås i UDI.