UNE behandlet i april 2018 en utvisningssak i stornemnd. Saken gjaldt en mann fra Sudan som var utvist på bakgrunn av et straffbart forhold. Stornemnda kom til at det er utlendingens oppholdsstatus på gjerningstidspunktet som er avgjørende for hvilken utvisningsbestemmelse som kommer til anvendelse.
Spørsmålet stornemnda skulle behandle var hvilken hjemmel og hvilket tidspunkt som skulle legges til grunn for vurdering av utvisning i saker der en utlending har hatt en tillatelse, men ikke har den på vedtakstidspunktet. Bakgrunnen for behandlingen i stornemnd var at det er ulik lovtolkning og praksis mellom Utlendingsdirektoratet (UDI) og Utlendingsnemnda (UNE), samt tendenser til ulik praksis mellom nemndlederne i UNE.
Saken gjaldt en utlending som var vedtatt utvist på bakgrunn av et straffbart forhold. Utlendingen hadde på tidspunktet for det straffbare forholdet en gyldig oppholdstillatelse, som på UDIs vedtakstidspunkt var utløpt.
Stornemnda tok stilling til alle vilkårene for utvisning og registrering i Schengen informasjonssystem (SIS). I det prinsipielle spørsmålet om valg av utvisningshjemmel delte stornemnda seg i et flertall og et mindretall.
UNEs praksis har i all hovedsak vært at det er utlendingens oppholdsstatus på tidspunktet for den straffbare handlingen (gjerningstidspunktet) som er avgjørende for hvilket vern han eller hun har mot utvisning.
UDI på sin side mener at det er oppholdsstatus på tidspunktet for vurdering av utvisning (vedtakstidspunktet) som må være avgjørende for valg av utvisningshjemmel.
Spørsmålet har tidligere vært forelagt Justis- og beredskapsdepartementet. Departementet instruerte UDI 24. februar 2014 i rundskriv GI-03/2014 om tolkningen av utlendingsloven §§ 67 annet ledd og 68 annet ledd. Instruksen innebar at oppholdsstatus på vedtakstidspunktet skulle være det avgjørende skjæringstidspunktet for om utlendingen var omfattet av det utvidede vernet mot utvisning i utlendingsloven §§ 67 eller 68, med mindre den straffbare handlingen ble begått før den midlertidige eller permanente oppholdstillatelsen ble gitt.
Flertallets begrunnelse
Et flertall på fem, to nemndledere og tre nemndmedlemmer, konkluderte med at det skulle være tidspunktet for den straffbare handlingen som skulle være avgjørende.
Flertallet vektla blant annet at ved å velge tidspunktet for den straffbare gjerningen legger man forholdene til rette for en størst mulig forutberegnelighet for utlendingen. Utlendingen må forutsettes å være kjent med hvilken utlendingsrettslig status han eller hun har på gjerningstidspunktet. Utlendingen har ingen kontroll eller innflytelse over når politiet/UDI igangsetter en utvisningssak eller treffer vedtak i saken. I enkelte tilfeller kan dette medføre at man har en oppholdstillatelse når den straffbare handlingen skjer, mens tillatelsen er utløpt når vedtak treffes.
Flertallet mente at loven ikke løste den situasjonen som forelå i denne saken. Lovens ordlyd og departements instruks til UDI syntes mer rettet mot en situasjon der man etter det straffbare forholdet får en tillatelse som gir et bedre vern mot utvisning.
Stornemnda la til grunn at det forelå en gyldig tillatelse som ikke senere tilbakekalles. I de tilfellene skal man ikke nyte godt av et bedre vern mot utvisning.
Mindretallets begrunnelse
Mindretallet, et nemndmedlem og en nemndleder, mente at det er utlendingens oppholdsstatus på tidspunktet for vurdering av utvisning (vedtakstidspunktet) som er avgjørende for hvilken utvisningsbestemmelse som kommer til anvendelse. Mindretallet vekta lovens ordlyd og var i det vesentlige enig i UDIs tolkning som lå til grunn for departements instruks.
Presedensvirkning av vedtaket
Utlendinger som begår straffbare handlinger, og som besluttes utvist, skal vurderes ut fra deres oppholdstatus da de begikk den straffbare handlingen. Personer med midlertidig oppholdstillatelse på tidspunktet for den straffbare handlingen, skal vurderes etter utlendingsloven § 67. Personer som har permanent oppholdstillatelse skal vurderes etter utlendingsloven § 68.