Søk i praksisbasen

Klageren fikk avslag på sin søknad om oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag. Det klageren hadde opplevd i ekteskapet, var ikke å anse som mishandling, og samlivsbruddet ble ikke antatt å ville gi urimelige vanskeligheter ved retur.

Søknad om familieinnvandring ble avslått fordi det ikke var sannsynliggjort at partene var gift. Det hadde blitt gitt motstridende forklaringer på flere punkter, og den fremlagte dokumentasjonen fra hjemlandet hadde ikke tilstrekkelig notoritet til å kunne legges til grunn.

Klageren fikk avslag på sin søknad om familieinnvandring med sin ektefelle fordi ekteskapet ikke ble anerkjent ettersom klageren var under 18 år på vedtakstidspunktet. Hun fikk heller ikke tillatelse som samboer siden det ikke var sannsynliggjort at ektefellen var skilt fra sine tidligere ektefeller. Hensynet til barnets beste og ektefellens helsesituasjon ble vurdert, men det ble ikke ansett å foreligge sterke menneskelige hensyn.

Klageren fikk oppholdstillatelse i familieinnvandring med barnet sitt. Han hadde økt samværet med barnet etter UDIs avslagsvedtak, og hadde nå tilstrekkelig samvær til å oppfylle lovens krav.

Klageren søkte oppholdstillatelse på selvstendig grunnlag, som følge av anført mishandling i ekteskapet. UNE fant at forklaringen hadde utviklet seg over tid, og dels også var preget av motstrid. Samlet kom UNE derfor til at det ikke var sannsynliggjort at hun hadde blitt utsatt for mishandling i utlendingslovens forstand. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge.

Klageren fikk ikke fornyet sin midlertidige oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen, fordi hun var skilt.

Klageren fikk ikke fornyet sin oppholdstillatelse i Norge fordi han ikke lenger var gift med ektefellen han fikk familieinnvandring med. UNE mente at det heller ikke var grunn til å gjøre unntak fra vilkårene om familieinnvandring.