I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren søkte om beskytelse i 2022. Han anførte å ha blitt forsøkt tvangsrekruttert av Taliban da han var mindre. Han fryktet å bli drept eller tvangsrekruttert av Taliban dersom han returnerte til Afghanistan. UDI la ikke forklaringen til grunn fordi de mente at Taliban i liten grad drev tvangsrekruttering i den aktuelle perioden. Det var heller ikke informasjon som tilsa at Taliban drev tvangsrekruttering av fotsoldater etter maktovertakelsen i august 2021.
Klagerens søknad om beskyttelse ble avslått. UNE mente at han ikke risikerte forfølgelse eller andre alvorlige overgrep ved retur til Afghanistan på grunn av politisk aktivitet i hjemlandet eller fordi han var hazara og sjiamuslim. At han hadde oppholdt seg lenge i utlandet endret ikke denne vurderingen. UNE vurderte at det var best for barnet hans at klageren fikk oppholdstillatelse, men dette kunne ikke få avgjørende vekt. Barnet var ikke mer sårbart enn andre barn i samme situasjon.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i Norge på selvstendig grunnlag fordi UNE mente at hun ikke hadde blitt mishandlet i samlivsforholdet, i utlendingsrettslig forstand. Det var heller ikke sterke menneskelige hensyn som eller en særlig tilknytning til Norge som tilsa at klageren ble gitt oppholdstillatelse.
Søknad om familiegjenforening ble avslått fordi det forelå tvil om klagerens identitet. Det var heller ikke sannsynliggjort at hun var over 18 år da ekteskapet ble inngått. Hensynet til hennes to norske barn kunne ikke tillegges avgjørende vekt.
Nemnda besluttet at det var grunnlag for å utvise klageren og at han skulle gis varig innreiseforbud på grunn av alvorlig voldskriminalitet. Nemnda mente også at utvisning ikke var uforholdsmessig. Klageren var heller ikke vernet mot retur til Russland. Han risikerte ikke å bli innkalt til krigstjeneste i Ukraina, eller uforholdsmessig streng straff dersom han nektet å tjenestegjøre i militæret.
Klageren fikk ikke behandlet asylsøknaden sin i Norge. Det var det Dublin-landet hvor han hadde gyldig oppholdstillatelse som var ansvarlig for å behandle søknaden.
Saken gjaldt klage over UDIs avslag på søknad om familieinnvandring, jf. utlendingsloven § 40. Klagen ble ikke tatt til følge. UNE kom til at det var tvil om klagerens identitet. Det var ikke grunn til å gjøre unntak fra vilkårene for familieinnvandring.
Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt. Referansepersonen (klagerens ektefelle) oppfylte ikke kravet om nok inntekt frem i tid. Det var ikke særlig sterke menneskelige hensyn som tilsa at det skulle gjøres unntak fra kravet.
Klageren var utvist med varig innreiseforbud fordi han var dømt til fem års fengselsstraff for voldtektsforsøk og trusler. Klageren ba UNE omgjøre vedtaket fordi han ikke kunne returneres til hjemlandet på grunn av sine psykiske lidelser. UNE mente at retur til hjemlandet ikke ville være et brudd på den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 3.
Klagerens oppholdstillatelser ble tilbakekalt fordi klageren ved ankomst til Norge hadde gitt uriktige opplysninger om at hun var enslig mindreårig. Tillatelsene ville ikke ha blitt innvilget dersom utlendingsmyndighetene hadde vært kjent med at hennes foreldre befant seg i Norge da hun fikk opphold her.
