Søk i praksisbasen

Klageren søkte beskyttelse som enslig mindreårig, og fryktet represalier fra Taliban på grunn av brorens tilknytning til de tidligere myndighetene. Han var også hazara og sjiamuslim. UNE fant at det var sannsynlighetsovervekt for at klageren var over 18 år, og mente han ikke stod i reell fare for forfølgelse eller umenneskelig behandling ved retur til hjemlandet. Han var heller ikke særlig sårbar med behov for opphold på humanitært grunnlag.

Klageren fikk ikke beskyttelse eller opphold på humanitært grunnlag. Nemnda la til grunn at han hadde konvertert, men at det ikke var risiko for forfølgelse ved retur til Iran.

UNE la til grunn at klageren var kristen konvertitt og ville praktisere sin tro også ved retur til hjemlandet. Ut fra sakens opplysninger mente UNE imidlertid at hun ville utøve sin tro på en slik måte at hun ikke hadde en velbegrunnet frykt for forfølgelse. Hun hadde dermed ikke krav på beskyttelse i Norge.

Klageren ba UNE om å omgjøre sitt tidligere avslag på hennes asylsøknad, og kom med nye opplysninger i saken. UNE mente fortsatt at asylforklaringen hennes ikke var troverdig, og endret ikke sin tidligere vurdering.