I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Det var ikke dokumentert at hans norske kone hadde utøvet EØS-rettigheter i det europeiske landet de flyttet til Norge fra.
Klageren fikk familieinnvandring med ektefelle i Norge. Det var åpenbart at ekteskapet var inngått frivillig og det var derfor grunn til å gjøre unntak fra kravet om at begge ektefeller må ha fylt 24 år.
Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Det var ikke dokumentert at ektefellen var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Eritrea.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle, fordi kravet om forsørgelse ikke var oppfylt. UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.
Kvinne med to barn fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med sin ektefelle og barnas far i Norge fordi underholdskravet ikke var oppfylt. Deres tidligere tillatelser var tilbakekalt på grunn av langvarig opphold i hjemlandet, og deres søknader om fornyelse ble derfor behandlet som søknad om førstegangstillatelse.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefellen fordi det var sannsynlig at hovedformålet med ekteskapsinngåelsen var å få oppholdstillatelse i Norge (omgåelsesekteskap). Oppholdshensikten var så fremtredende at tillatelse ble nektet.
Klageren søkte ikke om familieinnvandring på riktig måte. Hun søkte oppholdstillatelse ved et politidistrikt i Norge mens hun var på besøk med schengenvisum. UNE mente det var sterke rimelighetsgrunner som tilsa at søknaden likevel burde tas til behandling. Klageren hadde fått feil informasjon fra politiet og hadde derfor hatt en berettiget forventning om at søknaden ville bli realitetsbehandlet.
