Søk i praksisbasen

UNE omgjorde UDIs vedtak om utvisning. UNE mente at klageren ikke hadde gitt vesentlig uriktige eller åpenbart villedende opplysninger i forbindelse med søknad om familiegjenforening med ektefelle i Norge. UNE mente at klageren i etterkant av tillatelsen var åpen om at formålet med ekteskapet i første rekke var å få en oppholdstillatelse. Disse opplysningene kunne derfor ikke danne grunnlag for utvisning.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring til Norge fordi det ikke var sannsynliggjort at hun var gift med referansepersonen.

Klageren fikk ikke oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Det var ikke dokumentert at hans norske kone hadde utøvet EØS-rettigheter i det europeiske landet de flyttet til Norge fra.

Klageren fikk familieinnvandring med ektefelle i Norge. Det var åpenbart at ekteskapet var inngått frivillig og det var derfor grunn til å gjøre unntak fra kravet om at begge ektefeller må ha fylt 24 år.

Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Det var ikke dokumentert at ektefellen var registrert som skilt fra sin tidligere ektefelle i Eritrea.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle, fordi kravet om forsørgelse ikke var oppfylt.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle i Norge, fordi kravet til forsørgelse ikke var oppfylt.

Klageren fikk ikke oppholdstillatelse i familieinnvandring med sin ektefelle, fordi kravet om forsørgelse ikke var oppfylt. UNE mente det ikke var grunn til å gjøre unntak fra kravet.

Klageren fikk avslag på søknad om oppholdskort som familiemedlem til EØS-borger fordi ektefellen var blitt norsk statsborger. UNE mente også at klagerens barn ikke kunne være referanseperson i henhold til EØS-retten. Det forelå heller ikke sterke menneskelige hensyn eller en særlig tilknytning til Norge, som tilsa at hun likevel skulle få opphold. UNE mente vedtaket ikke var i strid mot Norges internasjonale forpliktelser.

Klageren fikk avslag på søknad om familieinnvandring. UNE mente at det ikke var sannsynliggjort at klageren og referansepersonen hadde inngått ekteskap. Vigselsattesten klageren la frem ble vurdert som totalfalsk. Det var også gitt motstridende opplysninger om når partene inngikk ekteskap. Klageren fikk heller ikke tillatelse til å inngå ekteskap i Norge fordi det ble vurdert som mest sannsynlig at klageren ikke ville forlate Norge dersom søknaden om videre opphold ble avslått.