I praksisbasen finner du sammendrag av et representativt utvalg av UNEs avgjørelser fra de siste fem årene. Du kan velge om du vil inkludere sammendrag eldre enn fem år i søket.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdstillatelse fordi ekteskapet ble ansett å være inngått i hovedsak for å gi klageren et oppholdsgrunnlag i Norge. Oppholdshensikten var så fremtredende at adgangen til å nekte oppholdstillatelse ble benyttet ("kan-skjønnet").
Klageren fikk ikke familieinnvandring med norsk ektefelle. Ektefellen var registrert som separert, men ikke skilt fra sin tidligere ektefelle i Norge på tidspunktet han inngikk ekteskap med klageren. Ekteskapet ble derfor ikke anerkjent i Norge.
Klageren fikk ikke oppholdstillatelse for familieinnvandring med ektefelle i Norge, fordi referansepersonen ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Referansepersonen mottok uførepensjon, men inntekten tilsvarte ikke "full minste årlige ytelse" etter folketrygdloven.
Klagerne fikk ikke familieinnvandring med ektefelle/mor i Norge fordi hun ikke oppfylte kravet til fremtidig inntekt. Det ble ikke gjort unntak fra kravet til forsørgelse (underhold). Barnet hadde omsorgsperson i hjemlandet og det var derfor ikke unntak for kravet til fremtidig inntekt, se instruks GI-08/2011.
Klageren fikk ikke visum for å besøke sin ektefelle i Norge fordi velferdsgrunnene i saken ikke var tilstrekkelig tungtveiende til å veie opp for hennes svake returforutsetninger.
Klageren fikk avslag på søknad om oppholdsrett som familiemedlem til EØS-borger fordi hans ektefelle ikke ble ansett å ha utøvd EØS-rettigheter i Sverige. Det var ikke dokumentert at ektefellen hadde utøvd oppholdsrett i Sverige som arbeidstaker i tre sammenhengende måneder forut for returen til Norge.
Klageren ble utvist med varig innreiseforbud. Klageren var straffedømt flere ganger, og UNE mente at hensynet til offentlig orden tilsa at han skulle utvises. UNE mente også at han utgjorde en trussel mot grunnleggende samfunnshensyn.
Klageren fikk familiegjenforening med ektefelle i Norge. UNE var ikke enig med UDI om at det var mest sannsynlig at klagerens hovedformål med ekteskapet var å skaffe seg grunnlag for opphold i Norge (omgåelsesekteskap). UNE vektla at partene bodde sammen i lengre perioder før frieriet og ekteskapsinngåelsen, og etter at de ble gift i Norge. Klageren hadde også oppholdstillatelse i et annet europeisk land da han fridde.
Klageren fikk ikke familieinnvandring med ektefellen fordi hun ikke lenger ønsker at mannen skal komme til Norge. Vilkåret om at de skal bo sammen var derfor heller ikke oppfylt.
Klageren søkte om varig oppholdskort som familiemedlem til en EØS-borger. Han fikk avslag fordi det ikke var dokumentert at referansepersonen hadde hatt sammenhengende lovlig opphold i Norge i fem år. I tillegg manglet klageren sykeforsikring.
