Sammendrag: Arbeid

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i Norge i 2022. Mens søknaden fortsatt var til behandling, fremsatte klageren en søknad om oppholdstillatelse som faglært i 2025. Hun viste til at hun hadde tilbud om en fast stilling ved et asylmottak, og la ved ulik dokumentasjon på arbeidsforhold og utdanning.

UDI avslo søknaden fordi klageren ikke hadde anledning til å søke under opphold som asylsøker.

Vedtaket ble påklaget, og klageren anførte at det forelå sterke rimelighetsgrunner. Hun viste blant annet til at hun hadde etablert seg i Norge, med jobb, familie og bolig, at identiteten var avklart med biometrisk pass og at hun behandlingen av asylsøknaden hadde tatt lang tid. I tillegg ble det vist til at søknad ikke kunne leveres i hjemlandet, og at det ville være urimelig om hun måtte reise til for eksempel Tyrkia for å søke.

UNEs vurdering

UNE viste først til at lovens system er at oppholdstillatelse må være gitt før innreise til Norge. Så er det mange unntak fra dette. Men for å kunne søke om oppholdstillatelse fra Norge er det normalt også et vilkår at søkeren har lovlig opphold og ikke oppholder seg i Norge i forbindelse med en søknad om beskyttelse. Se utlendingsforskriften § 10-1 tredje ledd. På søknadstidspunktet oppholdt klageren seg i Norge i forbindelse med en søknad om beskyttelse, og hadde derfor som utgangspunkt ikke anledning til å fremsette søknad.

UNE vurderte deretter om det skulle gjøres unntak på grunn av sterke rimelighetsgrunner, jf. utlendingsloven § 56 og forskriften § 10-1 fjerde ledd. Dette unntaket er ment å treffe de tilfeller der det vil være helt urimelig å ikke vurdere søknaden, og saken må normalt skille seg vesentlig fra andre saker.

Klageren hadde blant annet vist til at hun hadde ventet lenge på avklaring i asylsaken, at hun har hatt arbeid i flere år, er godt integrert og selvforsørget med familie og egen bolig.

Etter UNEs vurdering ville de samme omstendighetene gjøre seg gjeldende for mange asylsøkere i Norge. Praktiske og økonomiske forhold kan ikke alene utgjøre slike rimelighetsgrunner. At klageren måtte reise et stykke, også over landegrenser, for å levere en søknad, er også noe som ville kunne gjelde for mange. Det var ikke noe som tilsa at det ville være urimelig å kreve dette av klageren.

Til klagerens anførsel om forskjellsbehandling og henvisning til en annen sak hvor UDI hadde tatt søknaden til behandling, uttalte UNE at man ikke vet hvorfor det ble resultatet i den saken og det kan være konkrete forhold som har ledet til et annet resultat.

UNE vurderte ikke vilkårene for oppholdstillatelse. Klageren ble heller ikke ansett vernet mot retur, under henvisnin til UNEs vedtak i beskyttelsessaken fra samme uke.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.