Sammendrag: Beskyttelse(Asyl)/ot-hum

Bakgrunn

Klageren søkte beskyttelse i Norge januar 2023, og anførte at hun fryktet for sitt liv på grunn av krigen i hjemlandet. Hennes hjemsted lå ved fronten, og hun hadde ingen andre steder hun kunne bosette seg i hjemlandet. Hun forklarte også at den økonomiske situasjonen for internflyktninger var vanskelig, og at hun som russiskspråklig og med familie og tidligere opphold i Russland risikerte sosial stigmatisering. Klageren anførte også å ha fysiske helseproblemer.

UDI avslo søknaden. Klageren fylte ikke vilkårene for kollektiv beskyttelse, fordi hun ikke hadde bodd i Ukraina da krigen startet. Videre mente UDI at de reaksjonene klageren hadde forklart at hun fryktet, i form av sosial stigmatisering og diskriminering, ikke nådde terskelen for forfølgelse. UDI mente også at hun kunne ta opphold i andre trygge områder i Ukraina dersom hun ønsket det.

UNEs vurdering

UNE sluttet seg til UDI når det gjaldt at vilkårene for kollektiv beskyttelse ikke var oppfylt. Videre mente UNE med henvisning til UDIs begrunnelse at klageren ikke fylte vilkårene for beskyttelse etter utlendingsloven § 28 første ledd bokstav a. Når det gjaldt sikkerhetssituasjonen tok UNE ikke endelig stilling til om det forelå et generelt vern mot retur til klagerens hjemfylke, fordi hun uansett kunne ta opphold i et annet trygt og tilgjengelig område av hjemlandet. Basert på vurderingen av sikkerhetssituasjonen i alle de nevnte fylkene, samt klagerens individuelle situasjon, mente UNE at klageren trygt kunne bosette seg i alle de 14 fylkene som ble generelt anses som trygge, og tilgjengelige for klageren på samme måte som for andre ukrainske borgere. Selv om den konkrete sikkerhetssituasjonen i hvert enkelt fylke har noen variasjoner, mente UNE at dette generelt ville være tilstrekkelig trygt for befolkningen som oppholder seg der. Etter UNEs vurdering hadde det ikke avgjørende betydning for utfallet hvilket av de 14 fylkene klageren konkret kunne henvises til.

Selv om det forekommer at angrep på militære mål også kan ramme sivilbefolkningen i vest, var det UNEs vurdering at det ikke skjer systematiske overgrep mot sivilbefolkningen på et slikt nivå at det truer liv og helse til enhver som oppholder seg i området. UNE mente derfor at den generelle sikkerhetssituasjonen ikke var slik at den ga grunnlag for beskyttelse for klageren mot retur til et av de vestlige eller sentrale fylkene. UNE mente videre at det ikke forelå individuelle forhold som tilsa at klageren risikerte å bli utsatt for forfølgelse i de fjorten fylkene.

Etter en samlet vurdering av den generelle situasjonen og klagens individuelle forhold kom UNE til at internfluktområdene var trygge. De var også tilgjengelige for henne. Hun kunne reise dit over grensen fra Polen. Som ukrainsk borger hadde hun også lovlig opphold i alle fylkene. Hun kunne derfor henvises til internflukt etter utlendingsloven § 28 femte ledd.

Til sist kom UNE til, etter en helhetsvurdering, at det ikke forelå sterke menneskelige hensyn i saken. Det ble pekt på at klageren fremsto som ressurssterk, høyt utdannet og med bred arbeidserfaring. Hun kunne få helsehjelp for sine helsemessige utfordringer på lik linje med andre ukrainske borgere, også som internt fordrevet.

Konklusjon

Klagen ble ikke tatt til følge.